(En diskusjon mellom meg og vet ikke, i mitt stille sinn)
Meg: Hvorfor aksepterer du meg ikke? Tror du ikke på meg? Det jeg har å formiddle?
Vet ikke: Nei. Det du sier er uaksptablet. Det holder simpelthen ikke. Det finnes ingen grunnlag for å tro deg.
Meg: Men om jeg sier deg, at jeg VET det finnes noe mer der ute? Fordi jeg har sett det!
Vet ikke: Da sier jeg fortsatt nei. Fordi jeg ikke har sett det. Å dessuten er det ikke bevist.
Meg: Har du noen bevis på at det ikke eksisterer en indre verden?
Vet ikke: Nei, men tenk nå for guds skyld logisk da, det er jo innlysende at det ikke finnes noe. Da hadde vi jo alle sett det.
Meg: Sett at du ikke klarer å se det da...men jeg. Hva sier du til det?
Vet ikke: Påstår du at jeg er blind?
Meg: Nei, jeg påstår ikke det. Men jeg kan påstå å si at alle evner å se det, men man må tro på det.
Vet ikke: Hvordan i huleste kan jeg tro på noe når jeg ikke ser det?
Meg: Hva er luft?
Vet ikke: Luft?....Men i svarte...hva har luft med denne saken å gjøre?
Meg: Kan du se luften?
Vet ikke: Nei, selvfølgelig ikke. Du si meg, er du dratt helt utpå vidda nå eller?
Meg: Så du kan ikke se luften nei. Men hvordan vet du at det finnes luft da?
Vet ikke: Hælle mååne...det er jo det vi puster inn, som vi trenger for å leve.
Meg: Så da tror du det finnes luft da?
Vet ikke: Ja selvfølgelig.
Meg: Hvorfor er det så vanskelig da, å ikke tro på annet som man ikke kan se?
Vet ikke: Svar skyldig......
.....Jeg er i sabla skrivehumør om dagen....Faktisk har jeg såååå mye jeg skulle sagt, at jeg aner ikke om jeg får skrevet noe av det. Bare sånn herre tulletøyse setninger som over...
....Håper dere står meg over....å mine fremtidige innlegg.... 


Guri malla! Det var akkurat som mine diskusjoner med X'en...., ordrett... 

