Sjaman.com – Forumarkiv

Ulven ser direkte på meg.
Jeg er her, sier blikket.
Ulven virker så stor
bak mine øyne.

Ulven burde vite
at jeg trenger ingen.
Å være seg selv
på alene vis,
er det livet handler om
for meg.

En enslig lilla blomst
vokser opp av den
mørke regntunge jorden.

Den strekker seg mot himmelens lys,
vokser seg alene
til den blir så stor at
himmelen omfavner den med
tidløs kjærlighet.

Da spretter det opp gule blomster,
rundt røttene på den enslige blomsten.
De varmer med sin muntre farge.

Jeg behøver ingen.

Jeg har mine blomster
gjemt i den
regntunge jorden.

En varm vind borer seg inn.
Med den følger tonen
som fører meg
inn i det stille rommet.

Der flyter jeg
med tonen

alle lyder høres
ingen lyder høres

en stemme
som bærer i seg alle språk
joiker mitt hjerte

Jeg trenger ingen da.

Ulven uler mot nattelyset.
Synger sin vuggevise.

Kjempeflott Fønix. Jeg blir imponert. Og det er ikke bare mammahjerte som sier dette.
Kristine

En varm vind borer seg inn.
Med den følger tonen
som fører meg
inn i det stille rommet.

Jeg synes du skriver fine dikt.
Siv

Veldig vakkert Fønix!
Hilsen nn og Lazy

"Fønix":

Der flyter jeg
med tonen

alle lyder høres
ingen lyder høres

Jeg flyter med tonen og hører den fantastiske rytmen i dette flotte diktet.
Veldig fint Fønix. 

RITA

Jeg synes selv det er et merkelig dikt 
Men takk for oppmerksomheten og søte ord 

Vakkert vakkert vakkert..
du er nå noe helt eget du..
jeg trenger deg..

Merkelig, merkelig, merkelig.
Og jeg er ganske egen 

takk for det Liljee 

bak disse ordene: "jeg trenger ingen" speiler jeg sorg men  også  håp, fordi, kanskje  vi, innerst inne trenger noen?Ikke alltid, ikke hver dag, vi må ha muligheten til å forsvinne inni  det stille rommet iblant, men  det hender at vi må også  smyge oss ut og se  ulven i øyene. Slik er livet, vakre, glade toner iblandet med det mørke. Og det er dager da tonene, joiken  når  vårt indre og vi da kan se ulven  i øyene og si: vi trenger noen, alle og en hver, iblant.

du skriver vakkert og skjørt.

mvh marihøna

Du har forstått diktet mitt på en prikk Marihøna. Takk for at du forklarte det på en så fin måte. 

Dette diktet fikk meg til å tenke på:

Hvorfor er det så slik at når den lilla blomsten titter frem fra sin eremitttilstand så er ulvene der og ofte sinte? Ulver er flokkdyr og den lilla blomsten en eremitt med sin egen verden av gule små venner. I diktet ditt Fønix er ulvene rolige og lever sitt liv på ulvers vis. De uler fortsatt mot månen. Slik er det ikke alltid. Jeg ønsker for den lilla blomsten skyld at når den titter frem da møter flokken den med vennlighet heller enn hoggtenner. (Greit at flokkmennesker kanskje ikke forstår eremitter, men de trenger ikke hugge dem av den grunn?)

Diktet ditt gir håp om at flokkdyr også kan akseptere at noen ikke har så stort behov for flokken, se at de kan være vennligsinnet likevel, og menneskelig sårbare fra tid til annen. Eremitter bør ikke virke truende på ulver, men kanskje gjør de akkurat det, for ellers hadde vel ikke ulvene vist frem tannkjøttet? Diktet gir jo nettopp håp om at flokk og eremitt kan leve i harmoni, idet ulvene uler mot månen. Kanskje uler de denne gangen for å prise eremitten?

Hilsen en som, som regel, er lykkelig i selskap med gule små blomster 

Nydelig , Fønix



enig med marihøna ...hun supplerer veldig fint til diktet 

Jeg elsker dette diktet, Fønix. Det er kanskje det vakreste du har skrevet. Det tåler å leses om og om igjen.
Jeg sanser en sår styrke, en sarthet og følsomhet sammen med dette helt spesielle nøkterne sideblikket som du har i dine tekster. 

en stemme
som bærer i seg alle språk
joiker mitt hjerte

Jeg trenger ingen da.

Ulven uler mot nattelyset.
Synger sin vuggevise.



love it.

Fantastisk bra Fønix, skjørt og sterkt.
Keep up your good work

Jeg har lest ditt dikt flere ganger... igjen og igjen, men har ikke hatt ord.
Jeg trur det har vart vanskeligt for meg at ta den til meg - jeg kanskje ikke har villet?
Vit ikke... den kanskje er for näre meg og det jeg har tatt ett skritt ifra, men det er et meget vakkert dikt Fönix og jeg ska fortsette å lese den, igjen og igjen... for at forstå den, men også for at den er noen slags medisin for meg.

Takk!

Diktet vekket i meg et spørsmål som var urolig i søvnen allerede før.
Kanskje tiden mellom søvn og våkenhet (ádjagas) har svar?
Hilsen
Gåååja

gjenkjenner den ensomme og den som trenger rom alene. kjenner meg igjen i begge. Jeg var så heldig å få være en outsider i en outsiderflokk en periode av livet mitt jeg virkelig trengte det. Var takknemlig over å få være en del av veggen. Og se flokken leve. Og alltid ved siden av et stort behov for å finne mitt rom alene. Sov mye ute i naturen den tiden. Men takk og lov for denne flokken! Uten den hadde jeg sikkert blitt like folkesky som Jostedalsrypa.
Nå tør jeg å ule med. 

"Gåååja":

Diktet vekket i meg et spørsmål som var urolig i søvnen allerede før.
Kanskje tiden mellom søvn og våkenhet (ádjagas) har svar?
Hilsen
Gåååja

Det er meget mulig.