Jeg ble så inspirert til å skrive dette diktet, etter en drøm jeg hadde nylig. Jeg ble også inspirert av talen til Høvding seattles som Geromino la inn.
Den hvite bror og søster var et sovende folk,
der de trampet med tunge steg over Moder Jord.
Naturen gråt sin smerte over uvitenhetens tramping.
De hørte ikke fottrinnene fra urtidens folk der de gikk
varsomt på Moder Jord.
De hørte ikke stemmene fra urfolket som sang i kor
med alt som puster av liv.
De kunne ikke høre der de sov seg gjennom hverdagen.
Glemselens lokk satt hardt på hos det sovende folk.
De glemte sin opprinnelse.
Urfolket var fortvilet over denne glemselen.
De forsøkte å vekke det sovende folk.
De ba for det sovende folk.
De ba om at den Store ånd vernet om det hvite folket
De ba om at de kunne åpne opp for kjærligheten,
slik at glemselens lokk kunne smelte bort.
Ørnen kom en dag og varslet om gode tider.
Det sovende folk var begynt å lytte i sine drømmer.
Kontakten kunne gjenopprettes.
Mange urfolk ble gjenfødt i disse dager.
Hjertene deres sang med samme tone som den gang de
vandret over Moder Jord med varsomhet.
Hjertene ropte ut sin lengsel etter å komme tilbake.
De begynte å søke seg til Moder Jord
som de naturbarn de er og alltid har vært.
I drømmene holdt de sovende seg våkne.
Da så de lysbroene som var laget med en mors kjærlige hånd.
De så kjærligheten som pustet liv i alle.
Ved hjelp av broene bygges solide bånd.
Det er gjennom drømmer håpet bygges.
Det er Kjærlighet i luften.
Det er Håpets tid.
Og jeg kjente glede over oppvåkningen av de sovende folk.
Jepp, vi er på vei til å våkne...sakte men sikkert...
Å urfolkene venter i spenning, sitrende.....
over at vi alle en dag, igjen.....er barn av samme mor
