Sjaman.com – Forumarkiv

Endel folk, de sa til meg
at det er en svaert forskjellen
mellom kvinnene og mennen
som jeg ikke sett.

Mer forskjellen kan du tro,
enn den en fysisk oppbygging.
Lytt på oss, så ska du se
At mannen er en stygging.

Ja hva skulle jeg da tro
Tenkte på min barndom da
Kanskje ja, kanskje ja
er det, en svaert forskjellen...

Menn kan ikke snakke, nei
Men det kan kvinnfolk gjöre!
Kanskje ja, kanskje ja
Kvinner kan man höre…

Mmmm… mmmm…

Mennen de er redd for slikt
fölelser og kroppskontakt
Ikke kan de lytte på
sin kone, naer hun trenger
snakke på, snakke på...

Hmmm... hmmm...

Manlig sjef, gang på gang
Mannfolk overallt
Se hva trött på öyene
de ble naer jeg må snakke

Tok å lytte på de mennen
när de stanset meg.
Stanset snakk og tankeflyten
Ikke tenk så mye nu!

Hvil' deg her på sofaen
Alt blir bra i enden.
Slutt å elte, slipp det der
og ser på TV-sporten


Hvis de damene hade rett
Jeg har blitt en mann!
Ikke trenger jeg å snakke
Ikke tenke overdrevent.

Flott det er å hvile hodet
Ikke bry meg stadigt
Stole på att alt blir bra
og se på TV-spor… nei…
Gjör' en sak i taket.

Hvis det er en stor forskjellen
Ei det er hormoner
Det er lett å laere seg
Ta det som det er.

Rett og slett.
Slutte elte deigen*




*Deigen i dette fallet er ikke laget av mel og sånt, uten er mer noe med sinnet 

Uvanlig at ikke noen reagerer... tror det et forste gang. Kanske dere tykkte det diktet vaer unödig eller dum. Ja ja, det er OK det også - det har jeg gjort et dikt om, at dikter må skrives, men må nödvendigvis ikke kommenteres. 
Men jeg skrev diktet fra en fölelse om at det finns dere (spesiellt kvinner)  her (og overallt) som virker se mer av ulikheter enn likheter. Det kommer her og der... i inlegg.. forskjellen... og jeg tror kvinner har noe at läre av menn, när det gjelder forholdningsmåte (om det ordet finns?) Menn trenger også at läre noe av kvinner, men det hör vi ganske mye om...

Jeg har ikke fått studert diktet ditt før nå...

Jepp, i alle år har vi fått høre hvor forskjellige vi er vi menn og kvinner.
Dere husker sikkert også boka...*kvinner er fra mars og menn fra venus* eller omvendt.

Diktet ditt er ikke dumt Lie.. Det var en fin måte å sette oss frem i lyset på!

Jeg må nok innrømme at jeg har opp gjennom årene har hatt mer kamerater enn venninder.
Det fordi jeg liker ærligheten hos gutter/menn. De gidder ikke gå rundt grøten. Henge seg opp
i små detaljer. Blir de oppgitt eller sinte, sier de i fra med en gang. Dessuten har det vært lettere
å snakke med det andre kjønn. Men det er kanskje likt begge veier?

Når jeg vokste opp, var ikke jeg så interessert i mote og stæsj. Jeg kjeda meg nesten ihjel
når venninder preka om mote, idoler, sminke, stæsj og jenteting. Jeg søkte mer etter noe
spennende å snakke om, mer innholdsrikt. Det gjorde at jeg alltid følte meg litt på utsiden.

Så har jeg aldri kunnet fordra baksnakking, som jenter/kvinner har og er ganske flinke til.
Ikke minst intrigene som alltid dukka opp. Jeg har hatt en del trøbbel med det. Fordi jeg
aldri har kunnet se en sak fra bare èn side. Når venninder kom å beklaga seg til meg, at
gutten/mannen var sååååå dum og teit og gud bedre hva som ikke kom...så ristet jeg ofte
på hodet i mitt stille sinn. Og tenkte også i mitt stille sinn..*hva med deg da? Kan du gjøre som
du vil?* *Du kan altså oppføre deg slik eller sånn, uten å vente på å få reaksjon?*

I førsten sa jeg det, og enden på visa, de ble driiit sure på meg, å mente jeg ikke var noe til en venninde
å ha, jeg tok jo ikke deres parti, men hannses! Så tilslutt bare jattet jeg med, å tenkte som så,
de får heller finne ut av det selv. Men det som var litt sprøtt, det var meg de kom til når de
virkelig hadde problemer, for de visste at jeg ikke snakket videre.


Vi har masse og lære av menn. Vi burde slutte å gå rundt grøten. Si ting rett ut som det er.
Det er et språk som menn forstår, og som vi også *egentlig* forstår. Men vi som Jenter/kvinner
mestrer ikke alltid å høre ting rett ut. Fordi vi er så inn i hampen følsomme, og tar ofte slike
ærlige uttalelser som et *angrep*. Fordi vi som en feminin kraft, uten integrert maskulin kraft,
er veldig sårbare for direkte uttalselser. Vi liker at menn pakker inn sine *meninger til/om/mot oss.
I en pen pakke som vi må bruke lang tid på å pakke opp. Det har ikke menn tålmodighet til
Og de forstår det ikke heller, hvorfor det må være slik.

Menn kan lære masse av oss også. Blant annet å vise litt mer følelser. Det er lov å være lei,
det er lov å felle noen tårer, det er lov å vise omsorg og kjærlighet. Lov å styke noen over kinnet
eller gi en god klem. Masse annet de kan lære også.

Cluet er respekt. Respekt for at vi ER forskjellige. Vi kan ikke håndtere alt likt. Vi har ikke menns styrke,
men vi har en sterkere form for intuisjon. Om vi kan akseptere at vi er forskjellige, å prøve lære
seg hverandres språk, lytte til hverandre....og respektere hverandre SOM vi er....ikke forandre
den ene eller den andre....etter den ene eller andres mal.

Dette er nå min mening....om menn og kvinner....

Kjäre du, Silva, man trenger ju ikke svare... jeg ble bare så overasked  For meg har det trillet ner en masse innsikter, den seneste tiden og det hvor så selvsagt at det må sies... Ikke så selvsagt at alle tenkte sånn eller at noen ville svare...

Jeg har en parallell prosess med en veninne som leser psyko-syntes og hun har via kurset kommet til lignende innsikt om at verden ikke trenger å vaere så kjönnsoppdelt, som mange tror. Og jeg begynner at föle meg mer og mer som kun menneske, enn kvinne... Blir lei på kjönnsopdelning.


Takk for ditt svar Silva - vi har meget lignende opplevelser 

Jeg er veldig glad for diktet ditt, Lie.
Og for kommentaren din, Silva.

...at "verden ikke trenger å være så kjönnsoppdelt, som mange tror" - det synes jeg også.
Det var i mine øyne på tide å ta opp mann/kvinne temaet fra denne synsvinkelen, jeg hadde lurt på å gjøre det, ikke i diktform riktignok - men nå har du hjulpet meg ved å starte en tråd gjennom et helt nødvendig dikt, takk.

"Lie":


Men jeg skrev diktet fra en fölelse om at det finns dere (spesiellt kvinner)  her (og overallt) som virker se mer av ulikheter enn likheter. Det kommer her og der... i inlegg.. forskjellen... og jeg tror kvinner har noe at läre av menn, när det gjelder forholdningsmåte (om det ordet finns?) Menn trenger også at läre noe av kvinner, men det hör vi ganske mye om...

Likhetene er større enn ulikhetene, og det man kan ha til felles gjennom lignende personligheter, temperamenter, interesser og bakgrunn betyr mer enn kun det ene chromosomet som avgjør kjønnet. Jeg vil ikke prøve å utviske eller negere forskjeller, men nyte dem...og bygge relasjoner på grunnlaget av alt det andre.

Jeg har hatt både mannlige og kvinnelige nære venner fra barnsben av og mange kjære kolleger av begge kjønn; og Silva, jeg kjenner igjen din oppgitthet over noen kvinner som ustanselig beklager seg over menn uten å se sin egen rolle i dramaet. Og så forventer de at jeg identifiserer meg fullt og helt med deres perspektiv - bare fordi jeg er kvinne?

Siv har hentydet til typiske kommunikasjonsstiler for henholdsvis menn og kvinner i en annen tråd. Jeg vet at jeg behersker begge kommunikasjonsmodellene (en konvensjonell kvinne ville for eksempel aldri formulert seg slik jeg gjorde akkurat nu i begynnelsen av denne setningen). Men for å oppføre seg slik må man være kvitt redselen for å ikke bli likt fordi man er mindre forutsigelig...

Til Lie, for meg har det vært bra å oppleve at ingen svarer, eller at få er interessert i noe jeg synes er viktig. Da slipper jeg unna det litt tvangspregede at noen må svare eller at det jeg skriver må være så interessant hele tiden, det gir en slags frihet å ikke bry seg om det.

Om kjønn: For meg så lever vi i forskjellige verdener samtidig, hvor språk og forståelsesformer glir over i hverandre og kan også "forstyrre" eller svekke betydning når kun en virkelighets synsmåte blir brukt. da blir verden på en måte endimensjonal. Kjønn kan feks sees fra et biologisk, sosialt og symbolsk perspektiv og sikkert også flere for det jeg vet. Psyko/sosialt/kulturelt perspektiv er i seg selv et kjempetema det er skrevet mye(feministlitteratur)om og glir over i både forståelsen av fysisk og symbolsk kjønn( som feks. viser seg i religion og mystiske erfaringer).Hvis jeg tenker symbolsk, så kan det kanskje virke "konservativt" hvis jeg tror det er den sosiale virkeligheten det er snakk. Hvis jeg forsøker å overføre begreper fra den sosiale virkeligheten til den symbolske vil jeg ødelegge for de erfaringene jeg kan få i den verden. I den sosiale verden lever ikke vi lenger på en måte hvor det er behov for kjønnsforskjeller, men i den symbolske er kjønn brukt på en måte for å gi en følelse av akkurat motsetninger som skal forenes. den ene verdenen trenger ikke bli ødelagt av den andre.

Menn og kvinner er forsjellige .

Det som er viktig å huske på , er at vi alle har en mannlig og kvinnelig del av oss.
Vi trenger å bli kjent med og akseptere begge disse delen i oss selv.
Vi trenger begge .
Balanse .

jeg tror vi inkarnerer som forsjellige kjønn.
Dette fordi vi trenger å oppleve begge sider , for å skjønne hva det innebærer.

Så etterhvert som vi utvikler oss, blir  feminin og maskulin kraft i oss selv i balanse.

Sjelen har inget kjønn , der er vi alle like .

Make no differences between anything,for thereby cometh hurt.-Aleister Crowley. 

Love is the law,love under will. A.Crowley   ("The wickedest man in the world")


Jeg tror denne forskjellsbehandlingen mellom kjønnene har sin opprinnelse i den mosegrodde dualisme læren.(galen i seg sjølv),(litt etter litt)?

Inspirerende diktum Lie.    (fanta)

Dualismen som lære er vel ikke så galen i seg sjølv,men den er kanskje blitt overteken av gnostiske ekstremistar,slik litt etter litt......?