Sjaman.com – Forumarkiv

Så er kanskje tiden inne
til å innse at kampen er over
håpet er ute
gi opp fantasiene om at jeg skal klare
å endre mitt fastlåste liv

Innse at alt er tapt og bare gi meg over
til den videre nedbrytningsprosessen som
til slutt kommer til å seire likevel

Hva nytter det å kjempe, innbille seg at
dette skal jeg nok klare når jeg ikke
engang er i stand til å leve med
- langt mindre befri meg fra
mine egne redsler og angst
som klorer seg fast i mitt sinn
som dreper min livslyst og fanger meg
i en kokong av betong

Fantasier, urealistiske håp, bønner og
henvendelse til skaperen og gode hjelpere...

- hva nytter vel det når det ikke lengere
finnes noen fast substans i meg
jeg bare flyter i håpløshet og oppgitthet
- har rett og slett ikke evne til å ta imot
langt mindre handle
- handlingslammet kalles det visst

hvordan kan jeg klare å bryte meg fri
fra dette fengslet som jeg i min syke sårbarhet
har latt vokse seg så sterkt

- sterkt nok til at jeg ikke er i stand til å
komme ut, men ikke sterkt nok for å holde
mer smerte ute
- det bare fortsetter å sive inn

bitterhet,
sinne, sorg over at jeg ikke har flere krefter
- eller rettere sagt at jeg ikke orker mer
det hjelper jo ikke allikevel

kanskje det er på tide å innse at slaget er tapt
og at alt bare er illusjoner og fantasier i mitt
eget hode
jeg sitter ensom og fanget i mitt fengsel

- og ute er det sommer




 

Kjære Lilyane.
I og med at du skriver dette her, betyr at du har et lite håp likevel.
Du har ikke gitt opp, men leker med tanken. Himmel som jeg kjenner meg igjen!
Hvor mange sommerdager har ikke glidd forbi mitt vindu. Men idag har jeg vært opp i lia, og det hjelper.
Det hjelper enormt!

Det er en ting jeg vet; man må aldri gi opp!
Jeg har et slogan: Slaget er tapt, men krigen er ikke over.

Du sier.
"..at alt bare er illusjoner og fantasier i mitt
eget hode"

Ja det er det, og den største illusjonen er den at du er fanget og tapt!
Det er forestillinger som bekrefter seg selv, de er umåtelig seige, og vanskelige å gjennomskue.

Gjennomsku deg selv! Tillat deg å prøve noe annet. Hvis alt er tapt, så kan du like gjerne gå ut en tur i sola!
Gjør det, bare gjør det!

Bær over med meg. Jeg "pisker" på deg, fordi jeg pisker på meg selv. Jeg mener det av hele mitt hjerte.
Gi aldri opp. Du er et barn av ånden, du er hellig liv, som alle er. Skift fokus på det som er godt, på det som bærer deg, tross alt.

Kan du komme hit? jeg sender deg en mail litt senere, som jeg har tenkt på lenge nå. Du fikk fart i ræva mi nu!

Love, love love

Livet går heldigvis i bølgedaler. Noen ganger ned i dumpen og så er det gøy igjen. Vanskelig å se at det kan bli gøy igjen der nede i dumpidalen, men like sikkert som livet, så blir det gøy igjen. Bare vent å se 

Ærligt¨å sterkt dikt Lilyane.

Hvorfor i denne verden har vi valgt å døpe ærlighet for negativitet ??+????
Vi blir "hjernevasket" til å være positive,og fortrenge "negativiteten",spare det til en annen anledning.
Jeg har vekst opp med frykt for å si hva jeg virkelig mener,har fått mye kjeft hjemme for min direkte måte å være på.
Sannheten er at det gjør meg fri,når jeg er direkte og ærlig med følelsene som bombarderer meg i det sosiale liv,og "alene" med åndene.


Express what you have on your chest,unless you wanna put me to the test.(Snap?)

Kjære Lacy, takk for dine ord

Jeg er helt enig i alt det du sier og ser at diktet jeg skrev er ett skritt
på veien til å gjennomskue meg selv og min "selvvalgte isolasjon".
Mitt illusoriske fengsel som jeg ikke klarer å befri meg fra, jeg ser de selvoppfyllende frofetiene,
"law of attraction" og alt det der.
Fortvilelsen og håpløsheten kommer når jeg får det for meg at jeg vil at krigen skal være over
selv om slaget er tapt.
Har liksom ikke mer "guts" igjen til å skifte fokus, finner ikke veien til det nye fokuset.

Men en ting skal jeg gjøre, jeg går en tur ut i sola nå 

- Kan kanskje komme dit...

Love 

Takk Tåkedis for oppmuntringen og påminnelsen om at oppturen kommer 

Vet du teleterkjii, jeg har ikke våget å skrive på sonen i det siste for jeg skammet meg over at den
oppturen jeg trodde skulle komme, ikke kom.
Jeg er så enig så enig med det du skriver om å få lov til å være ærlig med hvordan man føler,
det er ærlighet.
Jeg sliter med å vise hvordan følelsene kjører "berg og dal bane" med meg,
fortrenger mine negative /ærlige følelser i frykt for å bli sett på som negativ.

Men den eneste måten å befri seg fra sinne sorg og andre såkalte "negative følelser"
er jo å åpne opp og slippe dem løs.

Jeg har også vokst opp med frykt,
jeg prøvde å skinne som en sol for å løfte de andre og lette på atmosfæren,
selv om mitt hjerte gråt og frykten sto som en klump i halsen.

Takk skal dere ha for at dere finns til, og tele jeg skal endre tittelen for det er sant det du sier 

Jeg har fundert over var du var Lilyane... 
og jeg trodde og håpet, at du hade noe göy å gjöre, då du ikke hörtes av her.

Det brenner i hjertet og det kommer tårer i mine öyner... for deg, men det gjör ingenting. Jeg vit hvordan det kan vaere, også om det er noen år siden, för meg... men jeg vit... hvordan det kan föles. Lazy har allrede gjett deg gode råd og det er også som du selv sier: Du må slippe fölelsene fri så de kan fly i vei! Skriv! Og gå ut i sola!


Så mange stunner med glede har du gjett meg. Vit du det? 
Det kommer bedre dager!
Klem till deg! Jeg har savnet deg!

Kjære Lilyane,
Jeg tror jeg vet hvor vondt du har det.
Jeg har også en følelse av at jeg skriver alt for mye
om vonde tanker og følelser, om mørke, dritt og lort.
Jeg har vært på berg- og dalbanetur de siste dagene.
Jeg tror at jeg har kjempet en kamp ferdig, men nei da
jeg sitter her helt utslitt som et skjelvende persilleblad.
Men hverken du eller jeg skal gi oss!!!
Jeg kjenner at jeg blir sint på dine vegne, vær så snill å ta i mot den kraften.
Bli sint, stå på, gå ned i mørket, enda en gang!
Jeg tenker på deg og støtter deg!
Hilsen shri

Noen ganger er det slik, at vi snubler skikkelig, noen ganger snubler vi oss rett ned i et sort hull.
Når vi treffer bunnen er slaget hardt. Fortumlet sitter vi der nede, slikker sårene, og ser opp,
til lyset uendelig langt borte. Om vi i det hele tatt ser det. Mulig vi tok en usving på vei ned i hullet.
Poenget er ......LYSET ER DER OPPE!!! Selv om det virker uendelig langt borte, eller selv om det ikke syns.

Det er først når vi har gråtet oss ferdig, slikket sårene rene, tenkt igjennom verdiene man ønsker og har i livet.
Det er da man tenker....*om jeg hadde kommet meg opp nå, så skulle jeg ha danset inn i solen, jeg skulle
ha priset livet, jeg skulle...jeg skulle...bla bla bla....osv.

Så er avgjørelsen....vi har to valg. Enten så klatrer vi. Vi lager små hull i veggen, tar små skritt, ett av gangen.
Og vi detter ned igjen. Får nye skrubbsår som vi slikker rene. Full av mot igjen, vi prøver å klatre igjen..Denne gangen
er vi lengre opp, detter igjen, slikker nye sår. Tilslutt er vi halveis....da er ikke fallet så stort, selv om vi får enda flere sår.
De sårene gror fort, fordi vi vet, vi nesten har klart og komme opp. Å en dag, så klatrer vi over kanten. Reiser oss opp
på skjelvende bein, og blir blendet av solen. En dag....kommer vi oss opp!! Da kan ingen fall og knall bli ille, fordi vi har vært der.
Og lært oss hvordan komme gjennom. Vi er sterke, vi er store, og vi er takknemlige.

Eller....vi kan velge å bli sittende i hullet. Slikke og slikke sårene som aldri vil gro. Sår skaper sår, fordi det blir betennelse og drit
i sårene, som smitter over i andre sår. Vi venner oss til mørket, den blir en forhatt venn. Vi lar oss synke inn i en tom verden.
Vi sitter og råtner hen.

Så....dette er skjebnen, vi alle har falt, trynet og slått oss skikkelig. Noen har falt i det sorte hull. Det har jeg. Flere en en gang.
Men for hver gang, ble det enklere å finne veien opp. Fordi jeg elsker livet, jeg elsker å leve. Selv om alt ser svart ut, så elsker
jeg også utfordringen. Fordi jeg VET lyset er der, ventende....på deg....og meg!!!

Stå på!!....Husk at dette tross alt, vil gjøre deg sterkere, uansett hvor håpløst alt er!

Stooooooor klem.....flere klemmer....hilsen en som VET hvor tøft dette er!

Kjære Lilyane,

Godt å se deg her inne igjen!

"Så er kanskje tiden inne
til å innse at kampen er over
håpet er ute"

Kanskje akkurat det.
Avblås kampen mot deg selv og muren
slipp håpet, hent fram viljen
i kjølvannet av erfart vilje dukker gjerne visshet frem
vissheten om at "jeg kan"
og med det oppleves gjerne muren på andre vis

Se ikke så langt frem, til lyset der fremme et sted
Da synes veien så uendelig lang og stedet du står på så uendelig mørkt
man blir utslitt før man har begynt å gå den

Se på stedet rett der foran deg
ikke bry deg om det ser like mørkt og innestengt ut som det stedet du står på
fokuser på viljen din
fokuser på foten din
plant den ned
stødig og rolig.
Så den andre
ett skritt av gangen

ikke tenk på hvor du vil
og hvor vanskelig det er å nå dit.

tenk på det neste steget
om det enn er i det samme innestengte mørket
kjenn at du er i BEVEGELSE
at det er du som beveger

da kommer vissheten
vissheten om at du kan
bevege deg

ett skritt av gangen
og gå sakte
trygt og sikkert
foten ned selv om grunnen synes usikker for deg
særlig da
ta tiden du trenger.
Ett skritt kan ta ett øyblikk eller 2 uker
men vær i bevegelse
og fokuser på det
at det er du som beveger og beveges


så følger gjerne tanker og følelser etter
de blir bevegelige
murer også
Vit at det finnes noe i deg bakenfor tanker og følelser som vet akkurat hvor veien er

Gjør det gjerne fysisk også
gå
tenk på hva det er, det å gå
tenk på hva du gjør når du går i ulendt og mørkt terreng
hvor du fester blikket
hva du fokuserer på

Varme tanker til deg,

Gro

Kjære lilyane. Du har fått mange flotte svar fra de andre her, så skal ikke si så mye.
Vil bare si at jeg har lest diktet og ble grepet.
Klem fra Fønix

Lie min kjære venn, det er lenge siden sist.
Jeg har prøvd å klatre på min stige i lange tider nå, men trinnene på stigen er visst råtne
for jeg står på stedet hvil, virker det som.
Tror jeg blir nødt til å skifte ut den gamle stigen med en ny 

Bedre tider vil nok komme og da kan vi le sammen igjen,
klem til deg, jeg har også savnet deg, Lie 

Kjære shri, vi er to "berg og dalbane" mennesker virker det som,
det hjelper å skrive selv om det blir mye av det tunge stoffet.
Erfaringen jeg har med sonen og de tilbakemeldingene jeg får er
at ting står klarerere for meg og nye impulser hjelper meg til å våge meg ut
i ukjent terreng.
Jeg tar i mot kraften med takk og står på videre sammen med deg. 

Takk Silva for at du setter fokuset på valgene vi har,
Jeg har vært der nede utallige ganger, slikket sår, kravlet opp og falt ned.
Siste gangen jeg falt for mange år siden, slo jeg meg så kraftig at jeg ikke tør å klatre
slik jeg alltid gjorde før.
Det var en tid jeg også så på dette som en god utfordring til vekst,
jeg klatret opp hver eneste gang med tanken om at dette skal gjøre meg sterk og hel.

Men nå er stigen råtten og veggene er av blankpolert marmor, så eneste mulighet nå er en trampoline 
For det er sant det du sier, jeg forblør her nede, og jeg råtner i mitt sorte hull.
Jeg skal opp på ett eller annet vis for tross alt så elsker jeg også livet og vet at lyset finns.
Mange lysklemmer til deg Silva 

"gro H":

"Så er kanskje tiden inne
til å innse at kampen er over
håpet er ute"

Kanskje akkurat det.
Avblås kampen mot deg selv og muren
slipp håpet, hent fram viljen
i kjølvannet av erfart vilje dukker gjerne visshet frem
vissheten om at "jeg kan"
og med det oppleves gjerne muren på andre vis

Kjære Gro, jeg kunne gjerne sitert alt du skrev for dette er nok
den sannhet jeg må forholde meg til.
Jeg kan ikke lenger bruke et håp som er borte, som er kraftløst, her må det vilje til.

Dette skal jeg printe ut og lese jevnlig for å moblisere og styrke min svekkede viljekraft.
Jeg skal prøve denne "resepten" for her ligger nok medisinen.
Vet ikke om jeg lykkes men jeg prøver med små skritt.
Takk Gro 

- takk Fønix, go klemmer til alle.

"lilyane":
Bedre tider vil nok komme og da kan vi le sammen igjen

I medvind OG motvind
finns vennene
som vill seile ved din side.
Glem ikke, at du ikke trenger
at alltid seile allene.

PS/ Glem ikke å danse!
Om det så bare er 5 minutter
Glem ikke å danse!

"Lie":

"lilyane":
Bedre tider vil nok komme og da kan vi le sammen igjen

I medvind OG motvind
finns vennene
som vill seile ved din side.
Glem ikke, at du ikke trenger
at alltid seile allene.

"Lie":

PS/ Glem ikke å danse!
Om det så bare er 5 minutter
Glem ikke å danse!

Kjære Lie, jeg har ikke orket å gi tilbakemelding på dette før nå, jeg ville komme meg på bena først.
Nå vil jeg gjerne takke deg og alle sammen for uvurderlig støtte i mitt strev for å reise meg.

Den gamle stigen var råtten og ubrukelig, men det gjorde ingenting for dere ga meg en trampoline slik at jeg kunne komme meg opp igjen.

Jeg føler at jeg er godt på vei mot nye høyder, jeg kommer nok til å snuble litt underveis slik som alle gjør fra tid til annen.
Jeg har med deres hjelp tatt fatt i livet mitt på en ny og bedre måte.

Tusen hjertelig takk skal dere ha   

Gott att höra! 
Stor varm klem til deg!     

Og glem ikke....

                                      ...dansen! 

Åh Lilyane jeg vet - vet så inderlig godt hvordan du har hatt og så godt å høre at du har funnet motet og vilje igjen   :wub: Har jo selv skrevet og fått god trøst her når håpløsheta bryter som verst - og det er så godt å vite at det er venner her som vet og forstår og som også rusler, sykler, springer og kjører prosessveien side ved side
Skrev et dikt om det allerede som 20 åring og som enda er like aktuelt for meg - bare for å minne på om at det er i overgivelsen gaven finnes - men uansett like vanskelig å gi seg over og bare la livet leve gjennom en - og stole på at alt er til det beste!

OVERGIVELSE
Hvor lenge hun har stått slik vet hun ikke
Hun tror det må være fra evighet til evighet
Kan ikke huske noe annet

Den grove murveggen bak henne er rå og kald.
Armeringsjernene som står ut fra veggen
Er kveilet rundt håndledd og ankler.

Smerten har bedøvet henne slik at hun
ikke lenger kan føle sin egen kropp.
Hun er naken.

Vannet under henne bare stiger og stiger.
Det er kaldt og grumset   
….snart når det knærne hennes,
så maven, og videre opp til halsen.

Hun får panikk.
Kroppen prøver å kjempe imot
men hun kan ikke røre seg.

Vannet nærmer seg munnen
kroppen er blitt stiv av angst
Vannet renner inn i munnen hennes nå
Hun spytter, hoster og spytter

Så forstår hun det –
Hvorfor kjempe imot?
Hvor lenge skal hun stå slik?

Hun gir seg over
Lar vannet fylle munn og nese
Noen små rykk i kroppen
Så er hun FRI…


Ønsker deg deilige sommerdager på trampolina 

Jeg vil gi midt dikt "Jag ska flyga" til Lilyane, men også til deg Shamilla.
Det diktet er en hilsen fra en som er på den andre siden av tåken.
Nå er den i oversatt versjon, da jeg tillegner den til dere.



Jeg skal fly!

Rar fornemmelse...
Puster så lett!
Hva kan det være som skjer?
Jeg burde være lei
Men jeg føler meg fri
Hva merkelige ting, som skjer.

En byrde har løftes fra min kropp
Jeg aner det lette livet.
Men annå har kroppen ei vante seg helt,
ved fraværet av tyngden jeg byret
Jeg huker av gammel vane.

Jeg tenker tanken at stå opp rak
og heve armene ut.
Føle frihet og kjärlighets strøm
og er nesten i tide å gjøre sånn
men jeg er ennå, ikke der.

Tenker at siden ... siden skal jeg
og er som fugler i bur;
Døren er åpen, men jeg flyr ei
Jeg venter på andre tider.

Tiden har kommet
Den er her og nå
Jeg kanskje kan forstå det snart
Ju tidligere, desto bedre
Jeg skal fly nå
Ta spranget og fly min sjel

Fly på sterke vinger, skal jeg
Lik en svale som er på ferd
Kjenne vindene løfte meg
Høyt opp i sky
Og danse i vindenes sus

Jeg ska fly, ja det skal jeg!


Lilyane - du er snart der! 

Tusen takk Shamilla og Lie for gode ord og vakre dikt 

Sjamansonen med alle dere deltagende kloke mennesker har hatt avgjørende betydning for min vei ut av isolasjonen.
Her har jeg møtt varme, hjelpende hender og gode råd.
Her har jeg møtt andre som sliter og fått anledning til å selv og strekke ut en hjelpende hånd.
Her har jeg funnet glede, latter og cracy humor.

Sjamansonen er så mye, her er det rom for nedturene, oppturene og for utvikling og vekst.
Her kan sårede sjeler heales.


Tjo hei og varme klemmer 

Jeg hopper og spretter daglig på min nye "trampoline", og med hjelp av "Dansende Fri Hjort" skal jeg etterhvert ta  livet og dansen tilbake 

"lilyane":

Jeg hopper og spretter daglig på min nye "trampoline", og med hjelp av "Dansende Fri Hjort" skal jeg etterhvert ta  livet og dansen tilbake 

Kjære lilyane
Så bra at du hopper og spretter sammen med "Dansende Fri Hjort". Livet og dansen er på vei tilbake til deg. 

RITA som har tatt livet og dansen (+sangen) tilbake