Sjaman.com – Forumarkiv

Ja vist er den trygg
den triste barndommen.
En trofast følgesvenn.
En trøst når jeg ikke tør.

Hva så med mitt fremtidige jeg?
Nakent, rent og lysende.
Når skal du styre valgene?
Vil jeg tåle så meget lek og kjærlighet?

"En trøst når jeg ikke tør"- forstår ikkje. (:respect:)

"Final Tribe":

"En trøst når jeg ikke tør"- forstår ikkje.

Du har sikkert hørt den før; bortforklaringen.
Jeg skull gjerne ha gjort sånn og slik, men.....
Vi kan benytte vår fortelling (om f.eks. en sørgelig barndom) som en sovepute.
Ved å holde liv i fortellingen slipper vi å lage en ny fortelling, fortellingen om hvordan vi nærmer oss vårt fremtidige JEG.

Gormii

Vanvittig bra!
Tatt på kornet.

.

Ja, livet er livsfarlig.

Pokker, jeg rakk ikke å sitere deg på den Final. Men neste gang, da siterer jeg deg umiddelbart og nådeløst.

Gormii

Akkurat! 

Träffsäkert illustrerat! 

"Gormii":

"Final Tribe":

"En trøst når jeg ikke tør"- forstår ikkje.

Du har sikkert hørt den før; bortforklaringen.
Jeg skull gjerne ha gjort sånn og slik, men.....
Vi kan benytte vår fortelling (om f.eks. en sørgelig barndom) som en sovepute.
Ved å holde liv i fortellingen slipper vi å lage en ny fortelling, fortellingen om hvordan vi nærmer oss vårt fremtidige JEG.

Gormii

Slik,ja!
Jo,det er jo eit kjent tema,men liten trøst i ei slik sovepute..
På ei anna side fins det jo også individ som i staden for å ty til den traurige,utgråtte soveputa etter ein trist barndom,kaster seg ut i ein nærmast manisk leik,for å bøte på tristheten?

"Final Tribe":

Slik,ja!
Jo,det er jo eit kjent tema,men liten trøst i ei slik sovepute..
På ei anna side fins det jo også individ som i staden for å ty til den traurige,utgråtte soveputa etter ein trist barndom,kaster seg ut i ein nærmast manisk leik,for å bøte på tristheten?

Der fikk jeg deg Final

Gjentar meg selv her:

Ja, livet er livsfarlig.

Hm, sannelig, jeg føler meg en smule ............. en smule manisk.

...

Godt sagt,Nebula! ja ,kva er ein god barndom? Ein trygg,forutsigbar ein m/unconditional love? Ein med med masse action og utfordringar?,ein med snille bestemødre med store kakeboksar og mjuke fang?,ein med faste rammer og orden?Ein uten juling?
Sikkert mange svar...
Barn er veldig prisgitt sine foreldre og deira omgivelsar ei tid....                     ?
Både barn og vaksne er samtidige, farande kosmonautar uten reisebeskrivelsar i sekken.enten det er godt el. gale.



Gormi; Det er sikkert fleire som føler seg ein smule maniske,trass i at dei  har hatt gode folk rundt seg-i barndommen
Om ein tåler så masse leik og kjærleghet i framtida,det lurer eg også på...
Ting kan tyde på at det blir for mykje for enkelte. Det er rart.

Har dere lagt merke til at barndommen, ja hele vår historie er i endring?

Vi kan fortapes helt i vår egen tristesse, men så ringer telefonen.
En venn ønsker vår oppmerksomhet, og det triste må fare.
Plutselig er ikke livet så tungt, latter og glede utveksles gjennom kilometervis av kobbertråd.

Om vår historiefortelling betraktes i forhold til en fiktiv tenkt ideell barndom, så er den minst i like stor grad relatert til vår emosjonelle tilstand i nuet.
Hvem bryr seg om sin triste fortelling når man er sammen med gode venner en solvarm St.Hansaften?

Drømmen har et sterkt grep om oss (ok, jeg snakker for meg selv). Den har et sterkt grep om oss

Man må riste den av

Noen bytter drømmen med en ny en (en bedre variant, en variant som oppleves bedre, til den er utdrømt)
Det er min generelle avfeielse av terapeutene og healerne, ihvertfall majoriteten. Skjønt, man kan hjelpe og være  nyttig selv om man er dørgende fast i illusjonenes nett...ihvertfall litt, ei stund.

Drømmen er vakker, den er hellig. Men kun en drøm  (hva skal vi gjøre med det?)

Vår fortelling, og bildet av vårt fremtidige jeg, er vel drømmer begge to.
Den ene en fortelling om hva som har vært.
Den andre kanskje en fortelling om hvilket potensiale vi skal realisere.

Drømmer blir til ord, ord blir til handling, handling blir til realiserte drømmer, realiserte drømmer gir næring til nye drømmer, drømmer blir til .......

Hvorfor skal vi ikke drømme?
Fordi vi ikke elsker oss selv nok til å tillate det?
Fordi de som er annerledes sysler med slikt?

Kom deg tilbake til arbeidsoppgavene gutt!
I graven kan du drømme!

We are spiraling in til the senter, the senter of our souls.
We are weavers, we are the woven ones.
We are the dreamers, we are the dream.
Kortutgave av en Indiansk sang


Hvorfor uttømmes drømmene?
Er det fordi vi ikke stoler på oss selv?
Fordi vi ikke unner oss selv realiseringen?
Fordi vi ikke drømmer om det gode?
Fordi vi er ansvarlige viktige mennesker som tar dette livet på dødsens allvor?

Jeg har selv kjent hvordan drømmene stopper opp i meg.
Jeg er ikke god nok for dette.
Det er mitt lodd å være ulykkelig, uheldig, mislykket etc.
Vårt selvbilde er ofte behjelpelig med å knuse våre drømmer.
Og om ikke selvbildet klarer den jobben, så trer våre nærmeste til.
Ikke for å såre oss, men for at vi skal slippe skuffelsen over å mislykkes.
Så det kan være lurt å holde på drømmene.
Ikke la dens energi fise ut i lunsjen bland tilhørere som ikke tror på det de hører.

Ups, jeg tok vist rollen som rådgiver her.

Ja tjo! vad bra ord Gormii. Så många skyller på hur det varit istället för att leva nu.

Låter kraften sippra/sina iväg BAKÅT i tiden istället för att använda den Här och Nu.

Fint dikt , Gorm

Drømmene er vårt liv

Hvis vi tillater det

kanskje er forskjellen mellom aktiv drøm og passiv drøm? Aktiv, våken drøm istedefor "flyte med i illusjonene"..

maybe baby

"Gormii":

Kom deg tilbake til arbeidsoppgavene gutt!
I graven kan du drømme!

Streng som du er, så hoppet jeg i stolen, har allerede på meg kjeledress og arbeidshansker  :eusa_pray: (men ka svarten e oppgavan?  eg treng time hos en oppgaveanalytiker  :respect: :beer:)

Det er vel sant som du sier...jeg tror jeg begynner å grave, så er ihvertfall det gjort 

(Fint dikt forresten)

Hm, illusjoner, realiteter, aktive drømmer, passive drømmer, tanker, gand, Jeg, Du, sannhet, løgn......

Det hele blir diffust for meg

Hva er dette annet en drømmer?

Skulle til å skrive svar når pc`en gikk inn i sirupsmodus. MEN ALTSÅ:
Sjølv om enkelte heng seg opp i ein traurig barndom som dei passer som ein pressiouzzz skatt,så hadde vel desse
nettopp draumar?
Alle barn drøymer og fabulerer.Kvifor ikkje holde på dei draumane,ta dei fram att, evt.leve dei ut?
Eller for den saks skuld leve på dei,heller enn den forgangne verkelegheten,vis den var grimm??
Bedre å flyte i ein passiv,flott draum enn å bakse i ein fastspikra verkeleghet?
Dette burde no sjamanar skjønne?

Min barndom ga meg rom til å drømme, filosofere, betrakte utenifra, fantasere, dikte om. Min barndom var ikke alltid lykkelig, men det var i det å bli utstøtt at jeg fant meg selv og mine drømmer. I de lykkelige stundene fikk jeg nok kjærlighet og varme til at jeg våget å leve videre, tross alt. På den måten bidro det sørgelige i min barndom til å skape noe av det beste i meg. Kampen i meg har vært å kjempe for å tillate at det jeg har å gi skal få lov å bli delt og sett, og  å trene meg selv i å bli noe annet enn en evig outsider.
Det sies at det aldri er forsent å dikte seg en lykkelig barndom. Floskel eller ikke, for meg er det en sannhet. Og å forsøke å handle denne sannheten i livet mitt.
Takk til Gormii for ditt dikt. 

Ja,takk for diktet Gormi,eg gløymer å takke for at eg fekk noko å tenke på.

Min barndom var vel verken perfekt eller vond,men eg er veldig takknemleg for å ha hatt rundt meg folk som gav meg tid og rom og inspirasjon til å ha draumar.

Takk selv alle sammen.
Jeg ser at mange av dere tar tak i barndomsperspektivet i diktet.
Min intensjon (man får det ikke alltid som man vil) var å rette oppmerksomheten mot ditt fremtidige JEG.
Har du et slikt bilde?
Er det noe å strekke seg etter?
Jeg er overbevist om at et slikt skifte av fokus, fra passiv (kikke i bakspeilet, hvordan ble dette egentlig?) til aktiv (hvor vil jeg?).

For meg er dette fremtidige jeg noe rent, kjærlighetsfullt og levende. Om dette fremtidige jeg er en drøm, eller om det faktisk eksisterer innerst der inne eller ytterst der ute, det vet jeg ikke. Jeg vet at det er kraft i drømmene, om vi først gir oss selv tillit til å drømme.

Doktor; kurer deg selv først!
Begynn med din selvtillit og din kjærlighet til deg selv!
Hvor langt kan du tillate deg å gå i drømmene?

Jatta, det er lett å gi råd, men vanskelig å være en ledestjerne.
Vi prøver l'ell.

Gormii

Fint dikt Gormii! Kjenner meg igjen. Driver for tiden og øver meg på å la livet leve gjennom meg - har sluttet å kjempe mot livet! og begynt å lene meg på det, hvile i det. En totalt ny opplevelse etter mange års kamp!

Øver meg på å bruke kraften min og kontakten med kreftene i og utefor meg. Men langt inni der er det ei livredd jente som holder igjen....for engang var alt så farlig, såra så dype og de mørke flekkene på sjela så store. Nå vasker og renser jeg fysisk og mentalt. Har grått i bøtter og spann siden påske og nå er jeg i en annen prosess hvor jeg maler, skriver, og faster ...renser ut det gamle...for å gi plass til det nye.

Det er rart når jeg'et mer og mer slipper - fortidig smerte er ikke så interessant lenger, ikke lenger noe å holde fast ved og identifisere seg med for nå'et  er mye mere interssant og jeg kjenner gleden i fremtiden som hele tiden kommer mot meg. Men jeg opplever også at  veldig mye annet i det gamle livet blir uinteressant - det er rart - og jeg venter i spenning på hva det nye skal romme. En ting jeg merker er at naturen får mer og mer plass igjen som inspirasjonskilde og gleden over alt liv jeg er en del av.

....og jeg ser at mine drømmer går mer og mer i oppfyllelse når jeg lar livet leve gjennom meg 

Hei Shamilla.
Jeg kjenner livskraften i ditt svar.
Syntes denne er god:

”Istede for å lete utenfor oss  selv etter kjærligheten, kan vi begynne å fjerne blokkeringer fra kjærlighetens kilde inni oss – og la denne kjærligheten stråle ut i verden.”

Joda, jeg fant det i signaturen din

Der det er håp er det underlig nok håp.

Ja det er jo bare en vei å gå ifølge de som har gått den før oss og har man først lagt ut på denne reisa er det ikke enkelt å snu...og så lenge håpet er lysegrøn  vet vi jo hva vi skal gå etter...