Vandring på en magisk øy
Jeg har vandret rundt
på min magiske øy
mang en gang
Jeg lette blant mange
hundre trær
etter mitt sjeletre
Årene gikk og
jeg så bare trær,
men ingen av dem
snakket til meg
Nå, i juni, trådte jeg
stiene om igjen,
på leting etter en villrosebusk
Den fant jeg og
jeg satte meg ned
på en solsvidd stein
ved rosebuskens fot
Jeg lot mitt smil
skinne over villrosens
fem hjerteformede kronblad
en svak duft fylte
mitt sinn
og tok meg tilbake til
barndommens lengsler
etter det rene, etter
det vakre
Så med ett blir busker og trær
fyllt med de vakreste
småfuglers sang
og hjertet mitt synger med
Humlene surrer og stuper
fornøyd ned i villrosens
gule støvbærermidt
og de hvitrosa bladene
duver vennlig i sommerbrisen;
bare kom, kom og drikk
din nektar av meg
En ro fyller meg
jeg vandrer barføtt
så forsiktig, forsiktig
for ikke å trø konglene ned
tilbake på stien
med solen varmende mot min rygg
Jeg kommer til en liten grønn eng
og da ser jeg, med ett
med et nytt blikk
der står jo mitt tre
en ung, viril eik
Jeg går bort og favner om den
hjertet mitt banker
vi gynger av sted
eika og jeg
Vi er ute på havet
jeg ser ikke land
sjøsprøyten står om
en nybygd seilskuteside
som dufter av eik og tjære
Og hjertet mitt åpner seg
for luktene av sjøsprøyt og skum
og alt det blå
og i mitt indre syn
dukker villrosens form frem
med sine fem hvitrosa hjerteblad
med solen i sin midt
Jeg vender hodet opp mot
den blå, blå himmel
Hundrevis av grønne eikeblad
synger i vinden
jeg husker
eiketreets stamme
som gynget med meg
da jeg la mitt øre inntil
og ba en bønn
om at jeg ønsket at det ville være mitt sjeletre
og det svarte ja, all min kjærlighet gir jeg deg
Med ett er jeg tilbake på den grønne eng
en senere natt
Vinden pisker og regnet høljer ned
Jeg holder rundt stammen
tar tak i den fuktige barken
og klorer meg fast
Jeg vender ansiktet opp mot bladene
jeg gråter og hyler
tre, kjære tre
hjelp meg å redde min elskede
la han bli fri, fri fra
årtiers sorg over
å ha mistet sin mor og far
så alt for tidlig
Treet svarer som før; alt er bare
kjærlighet, ikke gråt
ikke gråt mere min kjære
Nå er jeg hjemme
langt vekke fra min magiske øy
Jeg føler meg fortvilet og litt tom
da lukker jeg øynene
og åpner mitt hjerte og
eiketreets nærvær
fyller meg igjen
Jeg er forelsket, forelsket
i mitt eiketre
Det hvisker til meg
om igjen og om igjen
alt er jo bare kjærlighet
vær ikke redd
Dette treet står på en eng bak min manns mosters rødmalte hytte, hytta vender ut mot et blått hav.
En moster som også var glad i villroser, trær og hav.
Hun ble veldig, veldig gammel, og i dag får hun sin begravelsessermoni.
Jeg gir diktet til henne, med en bønn om at hun bringer det videre til sin søster,
og min manns mor. En bønn om at hun vil hjelpe sin sønn og slippe hans sorg fri.
hilsen shri
