Han graver med hendene i
rødbrun fuktig jord
griper og pløyer i
en og samme bevegelse slik
barnet griper morens bryst slik
mannen pløyer kvinnens skjød
inderlig lengtende sulten trenger trøst
sprengende krefter blir forløst
og i denne forløsning
fødes mannen
fødes kvinnen
fødes barnet
Han ser henne
hun ser ham de
synker inn i hverandre
huden transparent
gjensidig gjennomtrengt
er de og
ånder den samme
Verdig lengtende
verdig stigende
fører han hendene
opp mot brystene
blir venninnenes blikk
glir inn i spedbarnhåndens
sommerfuglvingetrykk
små hender mot brystene
melken som strømmer i en
endeløs flod
barnet som åpner seg
tar imot
Ihendetageren skifter snart
holder han brystet som
voksen mann snart
er han barn snart
er det hun som holder ham
I moder jords
ømme mørke
brenner en ild
varsomt kjenner han varmen tar i ildtungene
med hendene blåser flammene opp
over jordskorpen opp
mot stjernene ser
bålet brenne på rødbrun jord
kroer seg om ildstedet slik
et spedbarn kroer seg om
morkaken
hvisker med glørne en bønn til
himmelen
Og kvinnen løfter håndflatene
mot solen lar solen
mykt og bestemt
male kraften inn.
Veldig vakkert,og det ligg mykje syklusar i diktet.
til alle sonens poeter