Sjaman.com – Forumarkiv

Når sorgen er for stor
og hjertet flommer over

-gi meg styrke til å svømme over!

Når viljen mangler
og lysten slukner

-lån meg av din flammes glød!

Når sjelen gråter
og vil reise hjem

-gi meg ryggrad til å stå igjennom!

Fjern steinen i mitt hjerte
la vinden fylle det tomme rom
med letthet og flyt. 

La sinnets gråhet løses opp og
gjennomstråles av solens kraft

så blodet kjenner kjærlighetens glød.


Jeg lever i splittelsen
fra sinnets tvisyn
mellom livets lyst
og dødens drift
Drakampen er jevn.

-gi meg klarhet og fokus
til et valg


RVN

Kjære Lazy

Jeg har litt styrke nå
-jeg deler den med deg

Jeg har en liten brennende flamme
-jeg deler den med deg

Min ryggrad er litt spinkel
-men jeg vil hjelpe deg å bære

Jeg ber en healende bønn for deg
min kjære gode venn 

Kjære RVN - RAVN!

Det var et sterkt og rørende dikt. Slik som jeg kjenner deg har du ryggrad i massevis, og står han av!
Den som har Tvisyn ser også lyset - husk på det når de tyngste stundene kommer.

Klem fra Stridshjelp

En vakker bønn til store ånd.

Lilyane, takk for vidunderlige ord! Takk for at du deler, og for din bønn. Det betyr nok mer enn du aner.


Stridshjelp! Nå er du virkelig en hjelp i striden. Dine oppmuntrende ord var som en lyspil inn i margen.
Takk og klem tilbake! 

Og Tele, takk for at du ser min bønn.

Lazy 
jeg var der for en liten stund siden hvor lengslen for å slippe var så stor,tanken på å legge på svøm til ingen krefter var  igjen,
baderakten på ingen nærver alt ok føltes riktig i det jeg gikk mot vannet,kom min sammboer kjørende jeg vet jeg hadde kommet til å lagt på svøm for roen ventet meg.litt av en sinnstilstand i stedenfor skrev jeg det som dikt her på sonen
da var det fullbrakt trangen forsvandt.det er deilig å leve 
takk for sonen 

Kjære bast. Takk for din tilbakemelding, og at du deler din historie. Det gjør sterkt inntrykk.
Jeg leste ditt dikt, og det var besynderlig, som eventyret om havfruen.


Nylig har jeg fått en nødvendig påminnelse (jeg husker igjen) om hva denne dødstrangen er. Den er sjelens eller selvets trang til gjenfødelse, til å smelte sammen med kilden. (slik du opplevde?) Det er psykens ønske om å forlate det utvendige livet og fødes til fornyet åndelig bevissthet. Og det skjer ved indre arbeid, ved å gi seg hen til en indre "død", eller transformasjon til nytt liv. Desverre kan det projiserers ut til et ønske om fysisk død, når jeg glemmer hvem jeg er. I virkeligheten er det ånden som kaller. Og jeg må være villig til å følge den. Det er her jeg surrer rundt i villelse, når mørket "inntar" meg.
Det har gitt meg noe å tenke på (selv om jeg jo har visst det hele tiden..)
I vår tid manifesterer det seg ikke en kristusfigur som kommer og sier "følg meg!". Nå må vi finne denne ledelsen i oss selv, vi lærer/husker ved å  erkjenne det guddommelige i oss selv og i alt liv rundt oss.

Akkurat nå nyter jeg livet og opplever sommerens magi; luktene, vinden mot huden, de strålende fargene..

Og det er nok for øyeblikket.

Takk til deg, bast, og takk til sonen, nok en gang.

takk til deg