Under Towering Cloudy Mountains
I sit in my poor cottage in solitude
Nibbeling some old crusted breadchunks
Between my hungry teeth
While looking at myself in a mirror
cracked by to many hours
Of intense self-hypnosis
The silence here has a name
and loves to repeat it
Until i forget my own
Silence says: it doesnt matter,
Leave it all to me,
Thats when i break up in a song
I just grab the one handy
and sing along:
Hoilieeeii-Hooleeii-Holei
eiilaa hon hooo-holei
ozenne ozenne Holeiiii
olehitia liholethia
iilaa ilaa seilo sila silaaaii
" give me my memories
hand me my name
so i can recall who i am
and move unto greater things
with no nagging worries
and no unseen spirits to blame"
Og så bankar det jommen på døra!
Knick-knack seier knokkelen som knakk
Då skjønar eg raskt at dei daude
har kome att!
Men eg kjenner ingen daude
tenkjer tanken og høyrer seg sjølv tenkje
i nokre membranar som ligg aude
Kom inn då,om du må
du som ute må gå
Kom inn få litt varme på
ditt gustne kinn
For her lever livet i sitt vante skinn!
Då opnar døra seg knakande
Og inn kjem ein utan sinn
med augne som eingong verta liv
kva vill denne karen så seint?
spør eg litt kleint
Det er ikkje seint for meg
seier han og bukkar for seg
Eg såg ljoset blenkja i vindauget
så eg blei frista til å helsa på
kan hende eg nokre fine ord kan få?
Fin ord skal du få
Men du må love meg å gå
den veien eg viser deg då
Ja det var derfor eg kom
gjekk meg vilt her i heia
frøys for mykje og dovna
eg må ha sovna
Dagen er for sånne som deg
varme å gode vennar
ventar om du tar denne veg
du skal ikkje frysa meir
Snart er du vel heime
Då kjem den daude heilt oppi meg
fyrst så kaldt som reine isen
Å heilage gudar hjelp denne sjela
ber eg så det knakar i veggane
Og så kjem varmen att
Sigande og med livets kraft
Eg setter meg i stolen og pustar
Han fant veien,han gjekk over
Eit blått ljosglimt i stua
og så byrjar eg å gråte
ein følelse så sterk å god
som om eg inni meg var to
ei sjel har funne ro.
:respect:
