Sjaman.com – Forumarkiv

Oppbrudd

Tankene mine går i spinn
jeg er ikke meg selv
jeg er en annen
En annen er en fremmed for meg
en fremmed sjel
romsterer i mitt hode

Taushetens kraft er sterk
den gjaller i mitt hode
Men roper jeg lydløst etter hjelp
skjer jo ingenting
Jeg gir snart opp
den fornuftige tanke
har blåst bort
med vinden

Jeg seiler av sted
i ukjent farvann
måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Kroppen lever sitt eget liv
ved siden av
rystelser vibrerer
Endringer på gang?
En ukjent kraft
som gjør hva den vil

Opp og ned
er ikke lenger
opp og ned
Det går rundt for meg
Jeg mister snart grepet
jeg blir vel hjemløs igjen

Jeg seiler av sted
i ukjent farvann
måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Tankene letter
jeg flyr av sted
til mitt nye hjem
Og hvor er nå det
jeg får vente å se

Men kanskje portvokteren
nekter å slippe meg inn
Utstøtt igjen
alene jeg er

Jeg seiler avsted
i ukjent farvann
Måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Hvem er portvokteren

Sfinxen

Hvem er sfinxen

Den tause

Og hvem er den tause

Ekkoet 

Hvem er ekkoet

Den som sender ut sitt svar

på en lydløs bønn



Kan du ikke sette ord på din bønn?
Det er ikke lett
når ordene blir snudd med vinden
og sendt tilbake
som et svar

Inni meg, i mitt sinn, svart og mørkt
er snart ingen ting
Ikke mer å kjempe mot
jeg gir meg over
til det mørke i meg selv

En gang, ved en åpen kiste
jeg så ned på en mann
En sterk, vibrerende lyskraft
trengte seg inn
på toppen av mitt hode
formet de ordene jeg trengte da;
du er ikke meg
du greide ikke ta mitt liv
du greier ikke ta meg med
ned i din grav

Jeg venter
jeg venter
på et mirakel
til

Der traff hammeren skruen på hodet
kanskje det ikke
trengs flere omdreininger til
før jeg
finner ordene og sender en bønn
om å slippe fri
fri fra mørket i mitt sinn

Jeg vil inn
hører du
jeg vil inn
i lyset
for en stund

Tausheten har vart
lenge nok nå
men jeg trenger kraft
for å bryte
det løfte jeg gav
til deg
som ligger i din grav

Herlige terapi å lese dine ord Shri of the phoenix.

Taushetens kraft får plutselig en sang å nynne på,sånn som du skriver deg ut av Sfinxens tykke murer.

Dette gleder meg.

"shri":

Oppbrudd

Tankene mine går i spinn
jeg er ikke meg selv
jeg er en annen
En annen er en fremmed for meg
en fremmed sjel
romsterer i mitt hode

Taushetens kraft er sterk
den gjaller i mitt hode
Men roper jeg lydløst etter hjelp
skjer jo ingenting
Jeg gir snart opp
den fornuftige tanke
har blåst bort
med vinden

Jeg seiler av sted
i ukjent farvann
måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Kroppen lever sitt eget liv
ved siden av
rystelser vibrerer
Endringer på gang?
En ukjent kraft
som gjør hva den vil

Opp og ned
er ikke lenger
opp og ned
Det går rundt for meg
Jeg mister snart grepet
jeg blir vel hjemløs igjen

Jeg seiler av sted
i ukjent farvann
måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Tankene letter
jeg flyr av sted
til mitt nye hjem
Og hvor er nå det
jeg får vente å se

Men kanskje portvokteren
nekter å slippe meg inn
Utstøtt igjen
alene jeg er

Jeg seiler avsted
i ukjent farvann
Måtte noen stå meg bi
i en urolig tid

Takk Shri, for to flotte dikt!
Det første kjenner jeg meg godt igjen i. Du skrev mitt oppbrudd. Takk. 

Takk Tele og Lazy!
Fikk opp vonde ting under en trommereise(CD) i sted.
Skammen som kom opp gjalt noe helt annet enn det som ble påført meg utenfra.
Heretter anser jeg meg som skamløs, tror jeg.
Den indre stemmen som kaller meg stygge ting, som sier jeg lyver og fantaserer, kan også dra sin kos.
JEG ER EN KAMPKLAR KRIGER

klem fra siri


http://www.youtube.com/watch?v=tqBchoBv ... ed&search=

http://www.youtube.com/watch?v=iaSrd8jg ... ed&search=

Ugh...det er ingenting som føles verre enn å oppdage at man selv er den største synderen, den største svikeren..

gi slipp
tilgi
fyll opp
elsk

Takk for sterke dikt, Shri 

"Inger Lise":

gi slipp
tilgi
fyll opp
elsk

Bare følger opp Inger Lise.
Takk shri, dette berører meg. Et sterkt dikt

RITA 

Takk Inger Lise og Rita!

I natt hadde jeg noen merkelige opplevelser. Jeg våknet midt i natten og forflyttet meg til sofaen i stua. Der sovnet jeg med åpen terrassedør. Jeg våkner under et voldsomt regnskyld. I mørket kjemper jeg meg ut av et mareritt. Men i halvsøvne merker jeg at noen gjennomskinnelige vesener romstrerer i meg. Mørke vesener som ler ondt og uler til meg. Vettskremt sovner jeg igjen. Etter en stund våkner jeg, vesenene er fremdeles inni meg. Så begynner jeg å le, da forsvinner de.

Så går jeg inn og leser ditt svar Inger Lise. Da forstår jeg; det er mine indre demoner jeg kjemper imot. Men jeg er glad det ikke skjedde i fullt dagslys, i våken tilstand. Da tror jeg at jeg hadde tørna litt. Håper at jeg er forberedt når den dagen kommer. Jeg har fremdeles ikke klart for meg; når, hvordan og hvorfor jeg sviktet meg selv.

Midt på dagen, i fullt dagslys, går jeg inn på sonen og leser det første diktet jeg la inn. Den gangen gikk jeg ned i den svarteste frykt, jeg greide nesten ikke å leve med hva jeg hadde gjort. Jeg hadde blottlagt meg selv, hvilken skam, hvilken fornedrelse. Det var særlig første del av diktet som skremte vettet av meg;
         
Tårer av smerte
tårer av sinne
tårer av hat
tårer av selvhat

Men nå kan jeg se, jo jeg var full av smerte, sinne, hat og selvhat. Til daglig la jeg et lokk over disse følelsene. Men igjen og igjen, når jeg minst ventet det, kom disse følelsene opp, av og til i full styrke. Det gjorde ufattelig vondt, etterpå. Jeg ser nå at dette har fulgt meg som en skygge gjennom livet, det har ødelagt så mye for min livsglede. Bare hjemme hos mine kjære, greide jeg å ta den ekte livsgleden frem. Ute blant andre stengte jeg av og tok på meg forskjellige masker, masker som hindret naturlig samvær og kommunikasjon.

I natt møtte jeg noen av mine indre demoner. Men jeg har jo vært i nærkamp med disse den siste uken. Mens jeg skriver den siste settningen innser jeg, jeg har jo kjempet denne kampen siden begynnelsen av februar, da jeg la inn mitt første dikt. Demonene eller min indre kritiker har stadig lagt hindringer i veien for meg. Frykten og skammen over mitt tidligere liv har nesten tatt knekken på meg.

Men nå sier jeg; jeg tilgir meg selv. Jeg tilgir meg selv for at jeg har prøvd å ta livet av meg, jeg så ingen annen utvei, den gangen. Jeg tilgir meg selv for at jeg har levd et utsvevende ungdomsliv. Jeg tilgir meg selv for at jeg har prøvd å skjule dette i så mange år.

Ringen er sluttet, ormen biter seg selv i halen. Jeg vil takke dere alle sammen, dere har vært min sjamansirkel, denne delen av mitt liv er helbredet. Jeg vil takke min mann, som har stått last og brast med meg i denne tiden, det har ikke vært lett.

Jeg er fremdeles liten og tøff, jeg er en kampklar kriger. Nå kan sirkelen åpnes til en spiral, jeg er klar for nye oppgaver.

Hilsen Siri/Shri