Jeg leker jeg er magiker
og kyndig i trolldomskunster
og også det okkulte.
Jeg vever med åndens fargetråder,
og med tråder av sølv og gull
et mønster som fylles av
grønt fra jordens mange vekster
og av beksvart gåte fra
heksedansens natt.
Dette mysterium
som skaper seg selv
er til å le av
og ikke skikkelig magi
og langt unna det som den
snørrhvalpen Harry Påtter kunne.
Selv trærne danser.
Jeg ser det,
men skjønner ikke bæret.
Uten å vite det er jeg
beskyttet av min uvitenhet.
For noe er i ferd med å skje.
Det sanser selv jeg,
den tungnemme,
selv om jeg ikke har snøre
på hva som foregår.
Jeg snakke om det
med forfedre som hviler
på en kirkegård.
De ser vitende ut,
men sier ikke så mye
til en som meg.
Jeg snakker med mange av de
jeg treffer. De fleste puster tungt
i livets motbakker.
Det er visst mange av dem.
De jeg treffer
vet alle mer enn meg
ser det ut som.
Men jeg blir ikke klokere
av det de sier, selv om
de er fryktelig kloke.
Livets lette latter
bobler fra jordens indre
i kildevannets språk.
Jeg ler og diskuterer det
med en klynge trær
og med geiterams, de vakre
grøftekantblomstrene,
de danser og nikker.
Endelig traff jeg noen
jeg fant tonen med.
Og det er mange av dem.
Aldri mer er jeg vennløs.
Jeg snakker med engleulver.
De er først og
fremst fredelige
Ikke noe skummelt med dem:
Kom til oss, i det ville,
kom og lek,
ulesynger de i kor.
Men de har et eget
glimt i øynene, som om de ikke
egentlig mener
de de synger.
Likevel går jeg til skogs
med en bukett geiterams i hånden.
Slik har jeg selskap
på vandringen.
Og de engleulvene så jeg ikke
mere til.
Skogens ro sover
mellom fjellene.
Så våkner skogens ro
og tar meg.
Stillheten i mitt hjerte
føder sin keiser,
selv om jeg er mann.
Å finne harmoni er å føde
sier en stemme.
Det var en vis stemme.
Det hørtes ut som en
trollmannstemme.
Det var helt sikkert en mann
Jeg tviler på om noen kvinne
er enig i den visdommen.
Er det visdom da?
ailo


(.....når jeg har blitt trollmann og da vil vel ingen kvinner høre på meg heller?)
(oouuups, må passe meg her...)
