Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Anonymous
Jeg synes du er litt smålåten av deg.
GjenopprettetMedlem
Du e!!
Fint så potetchips med dips å cola.
Du e!!
Fina
GjenopprettetMedlem
Takk.
Etter å ha skrevet dette diktet oppdaget jeg plutselig hva drømmen min er: At når noen klarer å rense livet sitt for fortellinger om at jeg er sint, liten, stor, snekker, oversetter, kjærlig og alt det andre vi forteller oss selv for å holde sammen livet vårt som vi kjenner det, og bare si 'jeg er', så kan det bli flere og enda flere til det vokser til en ny verden uten de gamle fortellingene. Hvordan den vil være vet jeg ikke, men kanskje andre krefter vil virke gjennom oss hvis vi klarer det. I drømmen min kjentes det veldig viktig og jeg kjenner at jeg skal stole på det.
GjenopprettetMedlem
"Lie":
Ägge'
Hardkokt, bløtkokt, speil-egg eller ome-lett?
GjenopprettetMedlem
Etter å ha skrevet dette diktet oppdaget jeg plutselig hva drømmen min er: At når noen klarer å rense livet sitt for fortellinger om at jeg er sint, liten, stor, snekker, oversetter, kjærlig og alt det andre vi forteller oss selv for å holde sammen livet vårt som vi kjenner det, og bare si 'jeg er', så kan det bli flere og enda flere til det vokser til en ny verden uten de gamle fortellingene. Hvordan den vil være vet jeg ikke, men kanskje andre krefter vil virke gjennom oss hvis vi klarer det. I drømmen min kjentes det veldig viktig og jeg kjenner at jeg skal stole på det.
nå mener ikke jeg å være kranglete. Men jeg føler for å diskutere det som du sier her.
Du er
ok, vel så er
du
det du er
men du er også bildene som alle rundt deg har i hodene sine. Og idet egoet ditt forsvinner, fordi du har øvd. Du er forberedt. Du prakticerer eller etc osv. Då har de rundt deg likefullt bilder av deg. Forventninger som bygger på minner og mønstre fra ting som har vært. Så selv om du er en suksess, så vil det rundt stadig være der og prøve å få deg "på plass" igjen og tilbake i de mønstrene som er der. Og slik pågår det igjen og igjen. Så må man rense ikke bare seg selv men også det og de rundt, relasjonene. Den man er i møtet med de andre etc. Og det er hele tiden. En kamp. Også verden rundt da. Da er man. Men man kan. Aldri gjøre mer enn. Så godt man kan. Og da er det kanskje nok. Å være. Eller Gud vet...
man er
GjenopprettetMedlem
Jo, det er mange fortellinger vi møter. Vi er jo hverandres speil, og jeg vet ikke om det er vårt ansvar hva de andre forteller om oss og verden, men det er vårt ansvar hvordan vi selv forteller verden.
Vi møter fortellinger hele tiden, først i vår opphavsfamilie, og de fortellingen har en tendens til å bli våre grunnfortellinger som vi forteller variasjoner over hele livet. Jeg lærte fortellingen om de utstøtte, dvs. de som familien måtte støte ut for å fremstå som familien ønsket, og dermed har jeg alltid hatt sympati med de utstøtte og støtt meg selv ut basert på den feiloppfattelse at det ville hjelpe de utstøtte, noe det selvfølgelig sjelden eller aldri gjør. Den lærte fortellingen er det bare jeg som kan bryte ut av, selv om familien eller andre aldri så mye skulle føle at de trenger meg i den rollen. Denne familiefortellingen (i dens mange utgaver) er den første fortellingen vi kan være villige til å dø for, og mange gjør akkurat det ved å sitte så fast at de dør av en overdose eller på en mer heroisk måte for å oppfylle familiens (skjulte) behov.
Senere møter vi gruppefortellinger om hva som kreves for å tilhøre de forskjellige gruppene, og så nasjonale fortellinger osv, som vi også kan være villige til å dø for eller i det minste la styre våre liv. Alle "systemer" (familier, grupper, nasjoner) har sine fortellinger om hva som kreves for å være en del av systemet og hva som vil resultere i at en person utelukkes; på sett og vis en egen "samvittighet" som du kan velge å følge eller ikke. Og det finnes jo selvfølgelig fordeler og ulemper med alle systemer som du forteller deg inn i, for de har sin pris som alt annet, på samme måte som det har sin pris å forsøke å stå utenfor et system.
Det finnes fortellinger på alle plan, men fortellingene er ikke livet, og dessto sterkere og mer besnærende fortellingene er, dessto farligere er de, for de forsøker å holde fast livet, og livet kjennetegnes av bare en ting; et mysterie i stadig forandring. Bare ved å lytte uten å vite kan vi ane hva livet er, og da kan vi kanskje speile hverandre på konstruktive måter.
Jeg mener bestemt at vi er alle empater, og at vi på, samme måte som Masaru Emoto viste med sine forsøk med vannkrystaller, også blir påvirket av hverandres tanker om hverandre. Det gir en utvidet ansvarlighet i vårt møte med verden, for verden blir kanskje like mye forurenset av våre tanker om hverandre og oss selv som av den fysiske forurensingen.
Fortellinger kan vi sikkert ikke leve uten, men vi kan kanskje møtes som Nordstoga synger om: "Eg er her i mitt hus. Eg er her. Eg er her i mitt hus. Hallo, hallo, hallo! Hallo, hallo, hallo" og la dette være et levende hus eller senter med et stort hjerte som sender liv i alle retninger.
GjenopprettetMedlem
Veldig bra Dag! Dette var næring og tankevekkende stoff. Hva er vi villig til å dø for? Interessant vinkling.
Sammenligningen med vannet var fin, men hva med vilje og bevissthet i denne sammenhengen? Jeg bare spør ut i lufta. Kanskje er vi empater alle sammen, men det er svære gradsforskjeller i hvordan vi er som menneskelig vesen.
