Koker sopp-te,blåser rein tobakksrøyk ner i gryta et par ganger.lar det trekke en time, og blander den inn i mørk sjokolade, Azteker stil.
Jeg drikker fra en keramikk-skål,kakao med smak av jord. Det pirrer og dirrer i energiene,allerede mens jeg tømmer skåla.
klokka er 21.45.Kvelden og mørket har tettnet seg til rundt min stue.
Stearinlyset blåses ut,og jeg setter meg godt til rette i kraft-stolen min.
Suget i mellom-golvet blir større og større,som voksende sommerfugler i magen.
Nå må jeg puste,inhalere,be en liten bønn,jeg må dø,den vanlige verden må tre høflig tilside,jeg svelger under skiftet,svelger og smågisper.
Øynene faller naturlig igjen,og jeg begynner å se innover.
Først ingenting,så jeg visualiserer litt,skaper et bilde,et symbol,straks begynner symbolet å forfine seg,og tar meg innover i en mental fløyel.
Her inne hører jeg en lyd,jeg følger den,den vil jeg skal følge etter,for lengre inne er det flere lyder,sånne mikro-bølge lyder som en kan høre fra data-modem,bare at denne lyden jeg hører nå,er personlig,den har funnet meg,og jeg følger den,og den viser meg et landskap
som holdes vedlike av disse energi-lydene,de er som lydene fra delfiner og hvaler på dypet,av å til knurres det,og knirker i alle kroker.
Denne lyden blir synlig som en prikk,og jeg følger den innover,der er andre prikker,og de har sine ruter i et fantastisk nettverk-landskap.
Jeg blir vist en organisme,kunstnerisk oppbygget,jeg får komme nærme og ser herlige detaljer i "byggverket".
Dette kan minne om arameisk kunst,men denne lever,utvikler seg,viser meg godbitene og the high-lights,om jeg får lov å kalle dem det.
Skjønnheten i dette er kraft,dette er kraften inni skjønnheten,den som får oss unge og sterke igjen.
Det er bare å puste alt inn i seg,og la det bli en fin del av verden.
Jeg opplever skumle områder der inne,visjonene er så omfattende og detaljerte,at jeg glemmer å puste i perioder
men vender tilbake til kroppen,idet jeg påminnes å forsiktig trekke pusten,jeg vender tilbake til rommet av og til.
Tobakk er fint nå,tenner en pipe,og lar røyken samle åndene i meg,så blåser jeg den på noen energier rett foran meg.
Så kommer visjonene,åndene igjen,øynene faller igjen og landskap av mystisk oppbyggning tar til igjen,og jeg lar kroppen være tilbake.
Lydene som jeg tror kommer fra jordens dyp,blir heftige,de jobber med å opprettholde mange univers,av å til rister det faktisk i hele bakken under meg,
som om min bevissthets-endring forårsaket endringer i jord-skorpen.
Denne reisen varer mye lenger enn jeg hadde forventet,men jeg må følge prosessen,ha tillit til den,(som noen her på sonen har sagt så godt.)
Etter noen timer,vender jeg tilbake,på veien får jeg hjelp av venner i denne verden som kommuniserer med meg,denne kvelden. (takk til dere)
klokka er 2.34 da jeg er tilbake helt i stua,sikkert som sirup kommer tretthet og lyst på søvn.
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
(Frå en annen reise,lengre tilbake)
Så sitter jeg igjen tilbake i rommet jeg forlot,gjennom gulvet,som det var,og har trommet meg godt tilbake,måtte noen rund-turer rundt under-verden for å finne hele meg.
Så sitter jeg der på gulvet med teppet mitt,malt i ansiktet,og har en sterk fornemmelse av at en "kjekkas",har fulgt med meg inn i denne verden:
En sjaman lar meg oppleve hans eksistens i en annen dimensjon,jeg får en smak av dette stedet,jeg har vært her før,for å lære å lytte, for å finne,gjenoppdage,lære å åpne det innerste,så det får komme ut som skal ut,og være ånd.
Jeg har som dobbel pust,jeg hører fint innflettet i min egen,en annens pust som går i meg.
Et smil og en varme stråler gjennom meg,i det jeg erkjenner nærværet.
Jeg synger med denne stemmen,lange toner som lar meg se mer av denne verden,saivo,som det også heter,sangen er en vei opplyst
så en kan reise i de mørkeste avkroker og gjenvinne kraft å balanse,det hender jeg møter en hissig en,jeg knurrer med. Grrrrrrrrrr.
Jeg trommer med denne hånden,lenge,for det er så deilig å høre hov-trampene oppover,eller nedover kjeller-gangene,gode gamle dunk dunk dunk.
Jeg smiler når jeg reiser med tromme av å til,det bare stråler som en sol kommer opp inni hodet på sjelen.
Jeg ler av å til,når jeg reiser med tromme,det er så deilig å fly,av å til går det av seg selv,som våte drømmer,noe sånt hm?
Tenk deg at du svever i verdens-rommet,så ser du en sjaman-tromme dukke opp,når du tar til å banke forsiktig på den
sitter du plutselig i en tipi sammen med indian-høvdinger,som om ingenting hadde egentlig skjedd.
(Indianere kan ta det svært med ro,har jeg lært.)
Vill i øynene ville du spørre om noe,den gamle smilte med sitt lure ansikt,og pekte på en hest med ild-fjær i manen og halen,malt på en tromme.
I det du skulle til å feste blikket på den skikkelig,løp den av tromma og inn i bålet.
den gamle høvdingen vrinsket,og du våkner svett i stolen.(eller i sengen).
Trommen er en skinn-kledd dør,og banker du lenge nok på,kommer det nok noen å åpner,og slipper deg inn i en åndsfyllt dimensjon.
Der inne vil du bli elsket for dine besøk,og noen av dem vil ønske å følge med tilbake i din verden for å passe på deg
så de får høre mere av den liflige sjaman-trommen din.
Her er en dialog med soppen,eg hadde etter endt reise.
((Har du spørsmål.))spør soppen spørrende inni meg.
jeg kjenner at noe spør seg inni meg i samme sekund,som var det et barn underveis i fødsel.
og da svarer soppen:Ja jeg er inni deg,du har jo spist meg,din urluring.
Latter,jeg ler,men er det min latter??,den høres så morsom ut.
((Skal du ikke spør om noe mer,mens jeg er her,benytte sjansen,alt det der?))
Når kom du,? spør det av seg selv,inni meg,og svaret kommer lynkjapt og numerisk:((2004!))
((Hvor vi er på vei,tenker vi,og svaret er,ingensteder,det bare suser i ørene våres.))
Men for et herlig sus,med det der ekte reise suget i tarm-tottlene!
Mer latter,denne gangen er det garantert ikke min latter,flerstemmig liksom.
Men jeg ler den i min munn,den høres ut fra gapet mitt,så dette er morsomt på en gal-gal måte.
Om jeg bare er et verktøy, nå,spør jeg, igjen,uten å ha planlagt spørsmålet.
((Klart du er bare et verktøy,ville du vært to?)),svarer soppen,som latter-kvalt.
((Klart jeg er deg,)) sier soppen,før jeg er ferdig å tenke ut spørsmålet inni hodet.
((Jeg har alltid vært deg,millioner av år har gått,og du har alltid vært meg.))
((Vi er hverandre du å jeg,og det skal vi alltid være,vi hører sammen.))
Du fine fine fine,oppi der,du så vett så møje,hæ?,tenker jeg telbake.
Fantastisk ,høyrer eg meg sjølv seie,utan å opne munnen.
Og svelger ei gledes-ånd ner i magen
der den skal vere nå ei tid
som ein ekstra klovn opp i ermet
har eg blitt fortalt.
(kor mange klovnar kan ein ha, høyrer eg du tenkjer bak trea og flirar det velkjende fliret ditt)
Nei eg har ikkje nettop åte fleinsopp,men dette husar eg,etter å ha reist,lengre tilbake.
Denne fine dialogen var igang mellom meg å SOPPE,det jekk opp for meg med eit kvekk
at desse psyko-aktive plantane er like smarte og snakkande som oss
og at dei elskar å ha oss på besøk,for å overbevisa oss om kva me faktisk omgjer oss med av entitetar.
Det er sånne gonger eg lærer om hjernen,og korleis den snappar opp kommuniserande entitetar,for å halda seg" mentalt oppe".
Det er sånne gonger eg skjønnar kor bevisstheten kjem frå,kva den botnar i,korleis den opprettholder seg sjølv med å reise i tid,fram å tilbake for å halda nået i gang,sjølve motoren inni yin å yang mekanismen-symbolismen.
(jammensånnkanenvelfinnaut-utan åetesopptenkjerdu)
Men det er ikkje berre at eg lærer om dette,eg får erfara det,kjenna følelsen av det,krafta i det.
Ein gong fekk eg eit scooterliknande kjøyretøy,og tok følge med ei ånd,ner i ein herleg by,det gjekk deileeig fort gjennom gatene der,
nett som eit data-spel,berre at eg fekk vind i håret av dette,og eg kunne kjenna frisk bris i fjæset.
Det som er så flott,at der ute i sopp-landet,er det andre reisande,ein støtter opp om kvarandre der inne/ute.
Det er ikkje eit einsamt rom ein kjem til,ein reiser ut av den innbillte ensomheten,og møter åndene,der er det duket til selskap
og følelsen av nærhet og varme og mystisk skrekk i valhallane. (blå-grøne)
For sånnvar det den gang og sånn er det fortsatt
at den som dør før han dør
han dør ikke når han dør
men går heller inn
en annen dør
til et velkjent sted
med søtlig odør.
(a-hasj,tenkerdu)
Men denne gangen var det kanel.
:wub: RSoem
In space no one can hear you eat ice-cream
No er telen attkomen seier han far,og riv seg laus frå graset.
en god latter forlenger kjeften veit du
(sur djevel)
Jeg ser frem til å besøke Finnmark in the future ja!
