Ja,er det ikke vakkert å leve
ja,det er nesten som å sveve
bare puste å knytte neve
og la brystene heve
Ja,er et vakkert ord
vi sier til hverandre
Ja,kom i mine armer
å la meg trykke deg bananas
inntil min pyjamas
Ja,da dikter jeg i vei
å legger mange smil
bak meg
uten tvil mange mil
avgårde på min ånde-pil
for gjennom natten dro en engel
uten vinger
å lette
så jeg tok fram dette
lot engelen lese
med sine røde øyne og tette nese
så frisknet den til
å kunne mot himmelfamilien sin atter lette
Ord som rimer på grine
og som ender i pine
ord som vekker en tanke så lekker
og ord som velter en overbord
som en sjøsjuk snekker
Så ser eg Idnar
kjem flaksande frå hinsida
med gledesord å spør meg om
eg kan svara
og då skal eg beint fram
forklara at det er eg
som teikna avatara
under påverkning
av ein viss Ozara
ei ånd som har med ånda
mi seg para
Slikt skjer og slikt skjer
det ein ikkje anar
og det ein ikkje ser
er rett bakom veggen her
lyttande til mine tankar
og åndelege steg
Så eg berre skriv i veg
og lar desse ord vera som smular
på dei svaltnes bord
så dei kan eta seg mette
på det som gjer ånda det rette
nemleg ein lyrisk omelette!!
For så mykje og så ofte
har eg elska med verda
at ho skjelv berre
eg nevnar navnet hennar
med ord som ender i
hennar myrkre
nærande jord
Og når eg naken er
ler hele ho
av den sjeive staken
så til og med
den lenge daude
blir brått vaken
og då kan alt
skje
som ikkje burde skjedd
men som ikkje
kunne bli gjort
utan å gjere
det fort.
Ja,da takker jeg for ferden
og lar deg hvile i din skjønne verden
tar beina på nakken
opp den leie bakken
og pakker meg inn
i den litt våte fløyelsjakken
For videre må jeg
og videre skal jeg
på min dikterferd
med minkhatt og sverd
og i lomma
har jeg bilde av meg selv
kronet som konge og nerd
Og så ble alt så underlig stille
dikteren gikk hjem
og alle glemte å være snille
Alt som kunne høres var
lyden av noen som poppet en pille
Men det er mulig det var en bille
en skal ikke alltid tro
at det er SÅ ille.
:beer:(kvinne-ånd)
Eg fann ut mens eg skreiv,at fleire stemmar blanda seg inn i diktet.
i begynnelsen er det ein viss Odd Karsten Tveit,og så kjem ein annan,litt meir meg sjølv
og,men så er det tilbake til mr.Tveit igjen mot slutten.
Rart korleis favorittar driv å stikk hovudet sitt fram slik,nett som i tromme-transe.
Er det du som har laget bildet på avataren også?
