Første gangen jeg tråkket på stien,
barføtt, ren og uskyldig, med åpent sinn,
stakk jeg meg på en spiss stein.
Opplevelsen var ubeskrivelig hard.
Begynnelsen på veien, var overstrødd
med spisse steiner. Mange sår, mange stikk.
Med evnen til å gråte og søke trøst,
grodde de uten arr. Noen av de.
Etterhvert kom læren om å ta opp steinene,
studere dem istede for å hengi seg til smertene.
Noen steiner var grå, fargeløse. Men ved å pusse dem,
kom glitteret frem, og gjenspeilte mine smerter.
Gjennom gliteret så jeg løsningen.
Etterhvert lærte jeg meg fargen på steinene.
Fasongene. De spisse, de runde, de flate.
Etterhvert fikk de navn.
Etterhvert ble de mine lærere
fremfor det de en gang var....en forbannelse.
Etterhvert lærte jeg å elske dem.
Selv de spisse sorte steinene.
Som laget dype, flerrende sår.
Jeg lærte at disse steinene
bar en stor medisin.
De lærte bort healing samt
erfaringer å bringe videre.
Steiner er vakre.
Der de glitrer på min vei.
Der de fargeløse ofte er diamantene.
Der de spisse er de røffeste lærerne.
Der de runde flate, er myke og hvilen.
Etterhvert kom læren innenfra
hvor på stien å tråkke,
de dype stikkene ble færre.
De små riftene flere.
Veien er seg nå gjennkjennelig.
Jeg har gått den før!
I steinene ligger minnene.....
Om en tid som er hinsides....
men likevel nær!
I meg....i steinene....i alt!
Takk takk takk...for erfaringsveien....med de spisse steinene!
Way to go Silva.
