Den mørke ventetiden
I den sorte natten
møtte jeg demonen i meg selv
kaldflirende, fornøyd
lo han av meg
Du gamle, slitne kone
som åpner opp for dine sår
hvor dum kan du være som
tror at andre setter pris på deg
der du virrer rundt
hjelpesløs for de sterke følelser
som stiger opp i deg
Et lite barn med savn og sorg og gråt
plagsomt klengende
på de som har kommet lenger
på sin åndevei enn deg
Ta på deg den kalde, stive masken
ta til fornuften
ikke tro at barnet i deg kan redde deg
Den unge jenta er heller ikke bedre
å få opp
en heftig kjærlighetslengsel i en gammel kropp
hvor skamløs tror du
at en gammel kjerring kan være
et åpent, bevende hjerte
i all sin smerte
vekker kun forakt
hos deg selv
Ja, slik talte demonen til meg
sendt i går kveld
under Hekates sorte månespeil
Men flere kloke sonevenner har sagt til meg
du må omfavne demonen i deg selv
ta ham i hånden å si
det er greit at du er der og roper ut
din angst til meg
Det tok så lang tid før jeg forsto
at det er ikke farlig og si;
Jeg ser deg, jeg hører deg, jeg forstår at du er redd
men endelig er jeg i stand til å favne også deg
Jeg vet også at jeg vil ikke leve mitt liv
i indre ensomhet mer
Isfjellet som jeg har lagt lokk på
langt der inne i meg selv
er i ferd med å tine
men det vil ta tid før den renner
som en frisk elv
Det gjør så forbasket vondt når den
lille jenta rører på seg og gråten truer med
å oversvømme meg
Jeg er så redd for å drukne i
tåreflommen jeg en dag med sikkerhet
vet at vil ramme meg
Enda reddere er jeg for den sterke
kundalinikraften som truer med å overmanne meg
Men som en sonesøster sa
på vei opp mot de store skoger;
seksualkraften er selve livskraften
du behøver på din åndelige vei
for å bli stolt og sterk og hel
I det dagen gryr
et nytt håp blir tent
Jeg vet at jeg vil jobbe like hardt med meg selv
i tiden frem til månen fyller seg og
blir god og skinnende rund, det skjer
på selveste julekvelden, hvor smånissene
kanskje hilser på en voksen med en barnlig sjel
I ventetiden får jeg øve meg på sjamanens råd;
husk å falle lett og med kjærlighet
ned i ditt sorte mørke hull
kle deg til fest og skap en høytid for deg selv
til basuner og fanfarer
gå ned med flagget til topps
så skal du se at du kommer lettere og
helere opp
Jeg takker åndene og sonefolk
for at jeg sent i livet
får mulighet til å
finne veien frem
til kjærlighetes kilde
langt inni meg selv
Til tonene fra Bachs "Weinachts-Oratorium" tar jeg mitt fineste krystllglass og fyller til randen med
åndesjampanje, utbringer en skål i det jeg lar meg falle mykt og høytidsstemt ned i mørke, i full tiltro om at jeg vil stige opp i lyset.
Og skåler for dine modige sjel
den er allerede hel
og venter deg ned fra ditt fjell
kanskje i kveld?
