Sjaman.com – Forumarkiv

Mørkets farger


I det mørke, sorte, uendelige rom
kommer fargene tilsyne
et glimt av strålende regnbuefarger
lyser i mørket
det skremmer meg
det fasinerer meg
å se i mørkets dyp er jo en gave
det er vakkert
men det vekker frykt hos meg
fargene har et eget lys i mørket
en tantrisk mester kom til meg
i halvvåken tilstand
han sa ting som skremte vettet av meg
ufattelig høy, var han, kledd i fotsid kappe
sort som den mørkeste natt
i foldene lå fargene skjult
når mesteren beveget seg
strålte fargene mot meg
men jeg ble så fylt av redsel
at jeg kjempet meg ut av dette syn
nå er jeg bare sint på meg selv
for at jeg ikke hadde mot til
å utforske dette mysterium mer
i tillegg mangler jeg ordene
for å beskrive denne opplevelsen
jeg mangler inspirasjon
fastlåst i fortvilelse
av å ikke komme noen vei
ikke komme videre
med å utforske mørket
i meg selv
det eneste jeg ser i denne stund
er en hodeskalle
som smiler underfundig til meg
midt i det mørkeste mørke
hvor selv stjernene
har gått i skjul

Det sprang en gang en mørkemann ut av en liten stein ..

Steinen har stor kraft og har ligget en stund hos meg.
Ikke visste jeg hvordan dialogen mellom oss skulle utløses.
Det trengtes et øyeblikk av stor sårbarhet og følelsesmessig tumult.
Da sprang det mørke ansiktsløse store vesen frem og installerte seg til høyre for meg.
Et vesen med en fotsid svart kappe, slik du beskriver.
"Sesam åpne deg" var ikke hva jeg sa til steinens mann,
noe i meg må ha sagt noe slikt allikevel,
tumultens stemmekor ble til en klangnøkkel
og plutselig åpenbarte mørkheten en regnbuefarget skimrende skatt i sitt indre
idet kappens folder åpnet seg. Nå er kontakten opprettet.


Forstå din redsel og godta at det der var ikke øyeblikket for mer. Mye har du sett!
Bare spør videre innover hvis du føler for det, nå. Synet er der nå også.

Hvem sier du må "utforske" iherdig viljestyrt bestandig?
La det skje iblant ....  og ta imot.
Ordene strekker ikke alltid til i forhold til opplevelsene. What the heck?

De og kommer når de kommer. Og jeg likte ordene dine også denne gang.

Et underfundig smil er ikke noe dårlig utgangspunkt, kjære deg, synes jeg.

Og da jeg leste dine ord om fargene i mørkets folder var landskapet ute fullstendig innhyllet i hvite rimkristaller ... Speil, speil på veggen der ... men veggen er borte.
Sinnets speil er levende prosess. Ditt syn i den hvite natten ...

Alt godt til deg.

    Fargene i mørket fasinerer deg

    Mørket er ikke alltid så jævlig mørkt 

    du reagerer nesten på gammel vane, motet ER der

    husk du er en kriger !



   

   

En stor opplevelse har du hatt.
Skremmende, men hva så? Den er mektig og rik, fordi du er åpen for det.
Kanskje du ikke behøver å utforske alt, eller å straffe deg selv for at du ikke gjør det.
Kanskje du bare skal la deg berike og forundre.