Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
psbot [Picsearch]
du glapp taket
å så henne forsvinne
ned i dypet
der lyset aldri slipper til
jordskorpen hadde beveget seg
å sprekken som åpnet seg
minnet om en kvinne
som var på nippet til å føde
ut av den fødende
strømmet en varm ild
på turen opp
dannet den store bølger
som skapte rystelser
og ødeleggelser
hvor den enn traff
hun fulgte med
eller
slapp du henne
var det din måte
å si takk på
takk og farvel
jeg gir nå slipp
GjenopprettetMedlem
Ædni, du vakre kvinne
du berører meg med din ordkunst
Takk
RITA
GjenopprettetMedlem
Vakkert ja! Stor ordkunst!
Anonymous
Ædni ditt dikt griper tak i meg.
Jeg må inn og lese det på nytt og på nytt.
Takk.
psbot [Picsearch]
Takk Shri, malaika, silva og rita.
Det rører litt i meg også av en eller annen grunn. Det e som om det ikke e mitt dikt. Merkelig at dikt skal komme flygende på en fjøl, MIDT PÅ NATTA. Sånn har æ det veldig ofte.
Da MÅ æ opp å skrive. Kansje det de eneste stundene hjernen får jobb i fred. Noe undertrykt som må opp til overflaten, å skape storm(eller ødeleggelser som i diktet)
GjenopprettetMedlem
først: :respect:
og så: kanskje må vi slippe alt, få til en tsunami, og skikkelig rystelse, for å kunne føde(s)på nytt...
ildkulene danser polka
med fødselssmertenes
uendelige ekkosang
i det dype vannet slutter
ringene om hverande
og hendene er tomme
klare til å
ta imot det nye
mens stormene uler
ved siden av det gamle
hånden i dype bunner
løfter opp skrikene
og smertene
sprer asken i vinden
stillhet...
bølgenes rolige
bevegelser
frem og tilbake
fred...
det nye ble skapt
og kan begynne
ho marihøna så kanskje tolker feil