Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Her jeg står
med en ild i mitt indre
med helheten total
fløyte i hånd og vinden i mitt sinn
vinden som løfter mitt hår
og kjærtegner min kropp
og gir næring til min ild
her jeg står
med solen i mitt indre
og vann i mine årer
hilser jeg månen
med mine toner
La dem vandre over li og hei
la tonen vaske vekk sorg
og angst i de tusen trær
som skjelver under den mørke himmel
I de tusen stråler av mine hender
kjenner jeg deg der du danser
og der du ler
Når helheten er total
I mitt alt kommer ingenting
i mitt alt kommer alting
og når jeg oppløses
er jeg aldri
GjenopprettetMedlem
Hun visste hva hun ville og hun tok ham dit. Han visste hva han skulle, og lot seg villig føre. Til Børgefjell, til den gamle sameplassen, ved siden av der fossen fant fram til vannet. Hit tok hun ham, og de spiste og drakk sammen. Så kledde hun ham i en enkel kjortel, vevd av tynn ull, og plasserte ham på høyden på den gamle plassen, med kroppen vendt mot fossen.
Barbeint og med hendene hevet mot himmelen sto han der, som en levende jording, et levende bindeledd mellom himmel og jord. Det var sommer og varmt nok til å overleve slik et døgns tid. Tenkte hun. Og gikk i dypet, hentet opp stor dyp god jord, muld, gytje, alt godt hentet hun opp fra dypet slik at alt lå til rette for ham, til over anklene rakk det ham, alt dette fra jordens dyp som hun ville gi ham. Han kjente det der han sto, visste at han måtte stå slik helt til han falt, visste at tida ikke var viktig, men at han sto. Til han falt.
Uten å drikke eller spise sto han der time etter time. Hun støttet ham, sendte trommerytmer og stemmerytmer gjennom kroppen hans, ga sjelen hans en vei å gå på, ga kroppen hans en styrke å stå i. Så falt han til jorden, og hun bredte sjalet sitt over ham, lot ham bli liggende helt stille, kropp mot jord.
Natten gikk og hun satt hos ham. Dagen gikk og hun satt hos ham, helt til neste kveld satt hun hos ham, også hun fastende, men på vann. Da han endelig løftet hodet og så henne, så hun det: Han hadde forbundet seg, nå hørte han også til. Her. Og nå.
*sukker henført*
