Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg savner deg
mor
savner dine kjærtegn
mot mitt ansikt
din kjølige jord under mine føtter
Din smak og din lukt
bær i munnen
blomst
og
blad

Jeg savner dine lyder
Suset gjennom trærne
når du lekte med vinden
Regnet som pisket
torden og lyn
jeg kunne søke tilflukt
og være redd
og trygg
samtidig.

Jeg savner dine fjorder og fjell
Flo og fjære
når måne møtte hav
Nordlyset som danset over himmelen
som jeg trodde var Gud
De lyse nettene
fuglesang og dugg
badet i rosa og
mørk grønt
langs en stille vei
når andre sov.

Rørende å vakkert dikt Sat_Nam.

Du er god.

Veldig vakkert.
Du lengtar virkeleg,det kan ein fornemme.
Hugsar at eg sjølv ein periode av livet lengta meg nærmast fysisk sjuk til min heimnatur.
Det er først seinare eg har skjønt at det også låg veldig mykje mytologi for meg i den naturen,
og eg lærte meg etterkvart å nokolunde transformere den over på andre omgivelsar og stader.
Det har hjelpt.

Vakkert

Et vakkert dikt