Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Til mitt indre barn; Min blomst.
La de nærende tårer
fra himmelen i mørket
vanne din indre blomst
og hindre den fra å tørke
Plei din indre rose
Da vokser den seg sterk
Det du oppfatter som lidelser
er bare vekstverk
Skadede kronblad
og trampende føtter
har gitt deg sterkere røtter
Hvorfor gi næring til visnet tid
og veksthemmende minner
Da nærer du ugresset
og øyeblikket forsvinner
Så løft hodet du unike blomst
Strekk deg mot solen, la gleden vinne
Dans med vinden og tillat deg selv
å vokse og skinne
Noen vil misunne blomsten
sin styrke, sin glede
La ikke det holde deg nede
De må luke sitt eget ugress
Det er deres sår, deres vrede
GjenopprettetMedlem
Fantastisk du vakre rosa!
GjenopprettetMedlem
Et fantastisk dikt som berører meg.
takk kjære venn
klem RITA
Anonymous
Har hatt en aldri så liten konflikt med mitt indre barn
for en tid siden, og dette diktet ga meg mye.
Nydelig formulert, Aventura!
Anonymous
Noen som har ordet i sin makt her
Godt skrevet Aventura!
GjenopprettetMedlem
Åhh... Himmel! Takk til dere!
Godt det berører flere... Og må bare innrømme at det er deilig å få gode tilbakemeldinger!
Disse linjene kom bare mens jeg satt og jobbet... Fikk hjertebank av hver linje som kom fram,
for det var ting jeg trengte å høre... Og det var med bankende hjerte jeg la det inn...
