Verden er ei skute som er i ferd med å kantre hele tida, livet mitt i verden er likedann her jeg står på knærne og skrubber dekket.
med såre knær drømmer jeg om noe annet men gang på gang så viser havet meg at det er her jeg er og her jeg blir til skuta går ned
jeg løper rundt på skipet og prøver å snåle til meg en ekstra skive kjøtt, noen ganger markspist og andre ganger fresht og fint,
jeg bryter håndbak med folk på skuta og bjeffer høyt hvis noen søler fiskeslo på tærne mine
her inne på skuta så må det finnes en form for lykke, men alt jeg ser bare kommer å går??
hvordan er det mulig at jeg som anses å være denne kroppen kan få ønsket om lykke og kjærlighet oppfyllt når de som kan oppfylle det er bundet til havets bunn og har sinn raust utdelte tid. Mat må jeg ha, spesidaler må jeg ha, en kvinne som jeg kan ha i mine armer må jeg ha men alt dette vil forsvinne og det jeg skaffer til veie her på skuta er kun til denne arme kropp og også en dag vil fare. Den store Medusa på havets bånn varer ei evig, ikke gjør noen av kjempeblekksprutene eller poseidon selv. en dag vil poseidon og yemanja ligge uttørket på den kosmiske strand som et tørt fiskeskjellet. Himmelens Guder som flyr over meg sammen med måkene vil dø i takt med tidenes forandringer. Buddha vil en gang flytte på seg og finne en annen stilling fordi lotus er vondt for knærne hans, en dag vil den store brahma fare, Gud vil dø og de som pratet om han og hans hvite skjegg. Alle bøker vil falme hen og bli til jord, jorden dør med solen, men en eller annen må ha vært først, når universet stenger og så må det være noen der til å rydde opp, putte alle de store gudenes barstoler på bordene, tørke støv, slokke lys og stenge døra etter seg, eller snubler også denne over dørstokken og knekker nakken i fallet? det kan nesten se sånn ut
)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))