Sjaman.com – Forumarkiv

Æ smadre de kjærlige ord
på en barnslig måte

Koffer det e sånn
vet æ ikke helt
Det e nu bare sånn

Redd for å føle for sterkt
Redd for å miste mæ sjøl

E det da rart
at æ aldri kan få oppleve
dette som alle snakka om
Den store kjærligheten

Den eneste ene
e en myte, har æ ment

Nu vet æ ikke ka æ ska mene

For nokka må det vær
som får folk til å gå med
stjerna i øyan
og sola i hjertet

Nokka må det vær

... kan det vær nøkken?

Den har sett stjerna
i øyan på mæ
førut
og
han bur nok
midt i kilden

Jajaja... dette kan jeg kjenne meg igjen i Tullsjur.
Et sentralt tema gjennom nesten hele livet, så her ligger det år med analyse bak 
Men får ta kortversjonen, for hvordan det har vært for meg.

Noen av oss knytter seg på et dypere plan til andre mennesker, og i det ligger en enorm frykt for å bli forlatt. Derfor er det nesten bedre å ikke gå inn i det, for tapet blir så stort når/hvis en igjen blir alene.

Så utvikles maskeradeballet. Det er nesten komisk å se på all sin kreativitet når det gjelder maskene. Personlig så har klovnemasken og tøff-i-trynet vært flittig i bruk.

Hvis noen likevel skulle orke å nærme seg, må stakkaren gjennom de merkeligste tester. Er det virkelig mulig at han mener det? Teste teste... Hvis vedkommende fortsatt henger med, kan en tørre å gå for det. Gi seg hen på sitt dype plan. Det er det positive med slike som oss.

Gjennom livet opplever en jo likevel å bli forlatt, til tross for all testingen. Det er lett å gå i fella, og vende alt innover: «Det er noe galt med meg», «Jeg tok feil igjen». Det gjelder å klare å se forbi seg selv. Godta at den utvalgte, faktisk ikke var av det samme slag som deg. Han så bare lettere på tingene.

Så kommer en gjerne til et punkt i livet, der en ikke orker mer av dette. Min vei nå, er å søke ved å ha åndene med på laget. Når jeg klarer å være i kontakt med kjærlighetskilden, er jeg tryggere på at jeg kan finne en som tenker som meg.

Men det blir jo et svare strev å få til noe, mellom to som holder på med samme testingen  Kankje kan den store kjærligheten glippe i denne prosessen? Tillit til at det likevel er riktig, og utvikle modighet kan være svaret.

Vanskelig sak det der... Man vil jo så gjerne klamre seg fast i håpet om at den store kjærligheten finnes, samtidig som man forsøker å være realist. Kanskje er det nettopp begrepet kjærlighet som må utvides. For det finnes virkelig mange former for kjærlighet, hver og en av de like nyttig. Men man kan ikke virkelig elske noen hvis man ikke elsker seg selv. Så enkelt kan det sies, likevel så vanskelig.

Kanskje er det rett og slett fortida som snakker gjennom meg nå, at jeg, på grunn av at jeg har brent meg før ville hatt vanskeligheter med å gå inn i et nytt forhold? Stiller jeg alt for strenge krav fordi jeg akkurat nå trenger å være en stund alene og finne meg selv? Så absolutt. Like fullt vil jeg si at jeg har kjærligheten i hjertet mitt. Kjærlighet til barnet mitt, vennene mine, naturen... For det er også kjærlighet. Men det er kjærlighet i en annen form

For nokka må det vær
som får folk til å gå med
stjerna i øyan
og sola i hjertet

Ja, nokka er det... nåkka veldig deilig....Sukk...   

Ja nokka må det vær.
Og heldigvis for det, men hva skal jeg si, som er til de grader desillusjonert?
De stjerner som lyser idag, er like ofte sluknet imorgen.
Finnes den eneste ene? Jeg tror vel egentlig ikke på det lengre.
Men jeg tror det kan finnes en som er bedre for en, enn alle andre.
En mer nøktern og prosaisk tilnærming med andre ord. Kjemi.

Hvorfor blir vi så såret? Vi legger hele vårt hjerte i den andres hender, og så mister vi oss selv til den andre.
Istedet skulle vi holde vårt hjerte i våre egne hender, og gi, men ikke mer enn at vi kan stå støtt selv.

Vi overfører vår lengsel etter å gi seg over, til et eller annet menneske der ute som får nærmest gudestatus.
Det må nødvendig skjære seg. For denne lengsel er i virkeligheten et behov som går mye dypere, nemlig til sammensmeltningen med Kilden, Gud (eller hva du vil kalle det). Det vi finner i våre hjerter - i oss selv.
I kjærligheten til livet og alt som lever. Ikke bare til én.

Men, vi må jo våge å erfare, våge forelskelsen. Det er jobben etterpå som kan bli tung. Integreringen.



I kjærlighet fra ei gammal møy. 


Dette er skrevet av det kyniske gamle egoet mitt. Jeg måtte bare tilbake og stryke over det.

"Gjest":

Jajaja... dette kan jeg kjenne meg igjen i Tullsjur.
Et sentralt tema gjennom nesten hele livet, så her ligger det år med analyse bak 
Men får ta kortversjonen, for hvordan det har vært for meg.

Noen av oss knytter seg på et dypere plan til andre mennesker, og i det ligger en enorm frykt for å bli forlatt. Derfor er det nesten bedre å ikke gå inn i det, for tapet blir så stort når/hvis en igjen blir alene.

Så utvikles maskeradeballet. Det er nesten komisk å se på all sin kreativitet når det gjelder maskene. Personlig så har klovnemasken og tøff-i-trynet vært flittig i bruk.

Hvis noen likevel skulle orke å nærme seg, må stakkaren gjennom de merkeligste tester. Er det virkelig mulig at han mener det? Teste teste... Hvis vedkommende fortsatt henger med, kan en tørre å gå for det. Gi seg hen på sitt dype plan. Det er det positive med slike som oss.

Takk for kommentarene, dere  Jeg har brukt litt tid til å tenke igjennom dette. Jeg kjenner meg nok mye igjen i det du skriver gjest.

Jeg har selvfølgelig vært forelsket, men etter at den hatt gått over, så er det liksom ikke mer igjen. Da har det gått over til et mer vennskapsforhold, som jeg har trodd var naturlig. Derfor har jeg ment at den store kjærligheten, den eneste ene ikke finnes. Men at det kun var/er en myte.

Men så er det de som ikke er enig med meg  De har stjerner i blikket og sola i hjertet, over flere år. Det har fått meg til tenke over, at jeg kanskje ikke bør være så bastant om dette 

Hvis jeg skal være fullstendig ærlig, er jeg vel redd for å føle for sterkt. Jeg har etterhvert skjønt at min erfaring i dette livet, er å våge dette.
"Å føle er å leve" var det en som sa, en annen snakka om ekte følelsa. Enkle ord som ga meg stor mening. Jeg har alltid "holdt" igjen følelser. Det har jeg gjort fra jeg var barn.  Det være seg glede, sinne, sorg osv. Det er ikke sunt  i lengden å kvele følelser, og det er ikke å leve.