sjamanen går i flokken
halvt dyr
halvt menneske
blant menneskene er han en fremmed
de frykter den
som bærer ilden i øyet i steden for i hånden
blant dyrene er han et menneske
han går som et menneske
lukter som et menneske
men etter en måned i ødemarken
kommer de modigste av dyrene fram
for å hilse på en likemann
fra menneskenes rike
slik lever han i midten
en fremmed mellom mange verdener
ensomt vitende, om det som er over oss
og om det som er under
slik er det å være en sjaman
en svøpe, et lodd
en vei som man ikke velger selv
for når dyreåndene tar bolig i sjamanens kropp
og forfedreåndene trenger inn i hans sjel
så skriker han
skjelver
angst rammer ham, og han skjønner
at han er ikke trygg blant menneskene
da rømmer han ut i en verden hvor mytene ligger som fuktig tåke
over lyng og småblomst
da lærer han verden på nytt
han får vite det som ikke skal vites
og se det som ikke skal sees
om han klarer det, og forfedreåndene liker det de ser
så har han merket på seg til han dør
da må han lære seg respekten for alt som lever
trå forsiktig blant menneskene
og la de gode kreftene skylle gjennom seg hver dag
for om natten tar mørket grepet, og han vet
at mørket og lyset er to sider av samme måne
han vet og kjenner det universet
som de andre frykter og kjemper imot
lik en fergemann
mellom to verdener
styrer han menneskene over til den andre siden av elven
uten å vise dem
dødningehodet som han bærer under munkekutten
GjenopprettetMedlem
