Stemmen
lager seg rede
i hjertet
Kvistene den bringer fra de fire verdenshjørner
Skjærer seg inn i det mykeste myke
Den forer reiret
Med varm bjørneull
Fra bjørner som løper raskere enn vinden
Stemmen legger seg tilrette og begynner å fortelle
om sorgen
til levende vesener som skamferes og holdes fanget
av uvitenheten og likegyldigheten
VIT
Roper den
Og stanger sylspisse kvister av frossen sorg inn i det mykeste myke
Det skal du tåle
igjen og igjen
Den forteller om frykten
Frykten i alt levende for døden
DØ
Roper den
Kvistene klemmer sammen blodveiene til hjertet
blodet stopper
det skal du tåle
Igjen og igjen
Så forteller den om vreden
som sover i dvalen
Den hører utfordrende på meg
venter
taushet
Bjørnene som eier ulla sover enda
jeg ber gulvbordene jeg går på om unnskyldning
Jeg ser blod renne i kuttflatene
Når blodet stoppes
Er verden ny
jeg ser kanoner knekke sammen under vekten av en spurvefjær
du skal tåle,
så inderlig
Så inderlig Takk
RITA