Den svarte kloa
slipper sakte men sikkert
sitt harde tak
rundt hjerterota.
Klumpen i magen
løsner og svinner hen.
Vannreservoaret har
lenge vært fullt
og nĂĄ renner tĂĄreneÂ
som ville elver
i strie strømmer
nedover hvert et kinn.
I starten følger
ingen lyd med,
bare taushet.
Så begynner brølet
ĂĄ bevege seg langt
der nede et sted
og kraftige bevegelser
følger med det.
Kanalen blir
omsider tørr
og matt sitter
jeg hikstende
igjen...
RITA
nĂĄr enden er god er alting godtÂ
flotte ord om forløsning av det indreÂ
klem bast