Sjaman.com – Forumarkiv

contemporary pain in an imaginatory space
captured between the frontal lobes
electrical indused spasms jolting
through dying muscular tissue

death is sometimes something to wish for
to end off all doubt, hate and fear
but eclectical creatures of the hidden world
swirl through the fading mind
blocking the entrance to the afterlife
effectively fending off any feeble attacks
grabbing arms and legs, muffling the voice
so that the cries of despare are still
kept within sealed off lips

rest assured, they proclaim
that everything is in the right order
that your mission is not yet completed
and that you are now on a dead end road
travelling back from the gap of infinity
laughing my head off by their final words
yet crying for the loss of innocence

(ordan i kommentaren min bleinkna og forsvant etterhvert som æ skreiv).




Takk

and here we are at the other end
open handed among the living
bridging the gap
of the corpus callosum
wishing to make your moratorium
so much more endurable
beyond imagination
in the space of now

"Sandel Wood":

and here we are at the other end
open handed among the living
bridging the gap
of the corpus callosum
wishing to make your moratorium
so much more endurable
beyond imagination
in the space of now

WOW! You`re good!   

Takk (Cora)Sandel 

Tror jeg skal skrive bare halve dikt heretter....så kan du avslutte dem 

"cenobit":

(ordan i kommentaren min bleinkna og forsvant etterhvert som æ skreiv).




Takk

Inger Lise 

Takk!


Hexedoktor'n

What would I do without you
and your nightly endeavours
though?
The dawn of my inspiration,
Angel-ise

Jeg har heller ikke ord...  

That Inger Lise
Was just splendid 

Takk for det alle sammen 

Det er litt rart, og interessant...
av tilbakemeldingene fra dere
forstår jeg det som dere blir glade(?) av dette diktet.
Men det er skrevet utifra en meget mørk og tung erfaring.

Dette gjør meg nysgjerrig.
Når dere leser det, hvilke følelser dukker opp?
Og hvorfor?


Klem fra Inger Lise, som må ha svar på alt mulig rart... 

"Inger Lise":

Takk for det alle sammen 

Det er litt rart, og interessant...
av tilbakemeldingene fra dere
forstår jeg det som dere blir glade(?) av dette diktet.
Men det er skrevet utifra en meget mørk og tung erfaring.

Dette gjør meg nysgjerrig.
Når dere leser det, hvilke følelser dukker opp?
Og hvorfor?


Klem fra Inger Lise, som må ha svar på alt mulig rart... 

Vel - skal forsøke å si noe mer veloverveid denne gangen...

Det kom så mange bilder opp hos meg, og med den mange sterke følelser og forskjellige setninger (det var så mye jeg følte for å si), men samtidig sa du alt i diktet ditt - Det er så to "the bone and to the point" at hmmm - så godt at det gjorde vondt, hvis du skjønner hv jeg mener.

Dessuten ville jeg og faktisk kunne jeg ikke få meg til å komme med noe da, armene ble helt slappe og fingrene ville ikke være med.


Klem 

Du får seint skryt,men eg må fordøye litt av det du skriv.
Du er flink med ord og rim,slik at det LET pent.
Men;innholdet er då søren meg ikkje bare bare....
Eg linkar det til nær-døden opplevelsar.
For meg fins det to:
Å vite at du kunne døydd.
Å vite at du heldt på å døy.
Og så "alt tøyset" når ein ikkje skjønner at det ikkje er nett slik.
Tap av ei uskuld er det,å få kikke bak teppet,men med fleire "skuldige"her,skulle det då gå bra?

Jeg hverken klappet eller bøyde meg i
støvet fordi jeg ble glad over diktet ditt!
Det kom av at jeg ble ordløs over dybden i diktet.
Og din evne til å sette ord på noe!

Det er fantastisk! 

Klemz

Hei snuppa 

Personlig Inger Lise - så ble jeg bragt til taushet der og da - av dine ord.
Fordi du satte ord på en blindvei jeg kjørte inn på engang
Som deg fikk også jeg beskjed om at alt var iorden -
jeg som deg - måtte le - og gråt grunnet tapet av uskyld.





Hexedoktor'n

Hej Inger Lise
Mit hjerte bevæger sig bag brystkassen og mine øjne bliver blanke, når jeg læser digtet. Jeg ser for mig en lille skikkelse i mørke på kanten af verden, blive taget taget hånd om og sendt tilbage for at leve mere og elske mere. En tyngde i kroppen efter turen ud og hjem … en dyb taknemlighed for at blive fundet og mødt i mørket. God kost og hvile nu.

Det var den rejse, dit digt sendte mig på.

Tusen takk for tilbakemeldingene 

Det er godt når dere deler deres følelser og tanker,
det gjør at jeg kan se ting i meg selv på nye måter.

"Inger Lise":

Takk for det alle sammen 

Det er litt rart, og interessant...
av tilbakemeldingene fra dere
forstår jeg det som dere blir glade(?) av dette diktet.
Men det er skrevet utifra en meget mørk og tung erfaring.

Dette gjør meg nysgjerrig.
Når dere leser det, hvilke følelser dukker opp?
Og hvorfor?


Klem fra Inger Lise, som må ha svar på alt mulig rart... 

Det var plastisiteten i formuleringene som skapte dynamiske bilder som inspirerte meg og fremkalte glede.
Spesielt likte jeg snu-operasjonen, hvordan dead-end road ble brukt i en uvented sammenheng. Selve bearbeidelsen av følelsene dine opplevde jeg som skapende og det frembringer gode følelser ... uansett.

Og samtidig ville jeg trøste deg ved å si at vi er her med åpne armer, like foran dead-end, just before you hit the ground, trying to guarantee a soft landing.

Jeg må også si at jeg vanligvis er full av energi og i godt humør i de tidlige morgentimene, det farger jo alle mine reaksjoner. Da synes jeg også det er artig å finne ut hva et annet menneske har bedrevet mens jeg lå og sov.
Det er alltid noen som er våken ...

Livets kraft er like så stor å mektig som dødens makt.

En Åndekrigers ord
var følelsen jeg hadde når jeg leste Dead End Road

(wub)

Dette gjør meg nysgjerrig.
Når dere leser det, hvilke følelser dukker opp?
Og hvorfor?

Vel...det første jeg så for meg var en elektrisk henrettelse, så det var ikke så hyggelig. Tenkte død, tenkte at vi snakker i vei om hvor bra det er med egodød, men at når det skjer, så er det ikke bare-bare. Leser dødsangst og hvordan det er å komme tilbake til livet, igjen med det man vet og vite at det ikke blir det samme igjen, for man har våknet fra noen av de illusjonene, som kanskje en faktisk var blitt ganske godt vant med

Akkurat dette med tap av uskyld, knytter jeg opp til da jeg mista troa på den kjekke riddern på hvit hest som skulle å komme og redde meg. Han hadde vært i dagdrømmene så lenge, at jeg trodde det var det som var kjærlighet. Så da den gikk fløyten, trodde jeg at jeg aldri ville kunne elske noen igjen og det var ganske tøft..