Det hender seg at man frivillig eller ufrivillig
tar dype dukk ned i sitt dype mørke.
Det mørke som kjenns altoppslukende ut.
Som legger seg som en tung kappe rundt deg
og langsomt kveler din energi til nullpunktet.
Det hender man trenger å møte dette mørket
selv om det er tungt og gir følelsen av
selvutslettelse. Iallefall følelsen av å gi opp.
Når kappen langsomt kveler og man føler seg tom
er lysten til å legge seg ned...å bli liggende stor.
Det hender seg at dette mørket må til for å innse
at vi har mange elementer liggende på bunnen
som er lett å overse der i lyset. Når man først
er så langt nede at man ligger med nesen i grusen
det er da man får føle detaljene på kroppen.
Det som gjør mørket vakkert er når kjærligheten bryter inn
i form av to hender som kjærlig drar en opp igjen.
Et vakkert ansikt som titter forsiktig på en og som spør...
*noe du vil snakke ut om*...å når da munnen åpner seg og sier ja...
det er da sollyset bryter igjennom og løser opp den tunge sorte kappen
så solen kommer til hjertet og tiner den isende følelsen av å gi opp.
Når ordflommen har fått sitt utløp og stillheten kommer stille
når de som er rundt trer støttende opp og hjelper til
det er da kappen mister sin kraft...og lyset fra kjærligheten
lyser opp detaljene...å man finner styrken til å studere
detaljene nøyere. Det er da det er lettere å gripe taket...
etter å ha sett hvor vakkert egentlig mørket er...
der det først er skinnende sort...for så å bli grått
og deretter lyst.
det er da man skjønner at harmoni, kjærlighet og empati
går hånd i hånd...hele veien gjennom
fra det dypeste vakre mørket til den solfylte himmel.
Gjennom dine ord
Lilly
