Det begynte egentlig som et slags dikt, men ble en slags reise..
Jeg er ikke overlatt til tilfeldigheter
De bare er der som små troll i eske
Tegner sirkler på kartet
Og fører meg bak lyset
Men hvor jeg hører hjemme...
Det sier de ingenting om
Så la oss gå igjennom natten
Det er enda håp
Det er enda mykheten i mors mage
Jeg vil ikke fødes før jeg er rede
Du fant meg liggende på gulvet
Varmekablende holdt meg lunken
Du sang så vakkert
Som sølvklokker
Og du bar meg i sengen
Inn i den dype og rolige søvnen
Her fant jeg igjen
Det som manglet
Men så kom jordskjelvet
Brøytet seg inn gjennom gulvet
Vi skulle ikke ha tapt deg av syne
Sier de
Du mistet kroppen
Inn i sjakten med de skarpe kantene
Forslått og bedøvet
Hvor var dere den gangen?
Jeg hadde lukket øynene
Og hodet var en sort puls
Vi lot deg sveve
Vi lot deg falle
--
Jeg taper høyde
Sklir nedover
Faller inn i mørket og der inne renner en mørk seig masse
Jeg har krystallen med meg og tar den ut av lommen
Den lyser opp en tunnel
Hvor går veien videre?
Jeg vil rense opp, fester krystallen i taket.
Den fungerer som en lampe
Så ser jeg vesenet
Det holder på en hodeskalle
Full av kjærlighet,
Hun er mørk, men det stråler av henne
På hodeskallen brenner et lys
Hun kommer nærmere, bøyer seg ned til meg og ber meg
se inn i lyset
Jeg stirrer inn i flammene
Det er en baby der som er nyfødt
Hvorfor ser jeg dette?
du vil forstå det når du er klar, sier hun
Så snur hun seg for å gå
Kappen drar hun etter seg i vannet
Jeg står igjen
Litt kald og forvirra
---
Den onde sier: hvorfor får jeg henne ikke nå, det velskapte barnet? jeg vil ha henne, eie henne, fortære henne.
Jeg svarer: Du skremmer meg ikke lenger, jeg har sett din skjebne. Flammene vil fortære deg og du overlever ikke lenge hos stjernene.
Fra hjertet takk Sommersky.
