Jeg har en fin sekk,
fyllt av skatter
som jeg gleder meg til å
bli kjent med.
Og et hus
med stødig grunnmur
jeg snart skal
flytte inn i.
Ofte i mitt liv
har jeg opplevd ting
som har vært
for vonde til å kjenne på.
Jeg har valgt å
putte smerten
i ryggsekken
og hivd den på skulderen.
Gått videre
uten å ville
la meg selv få
kjenne
på den
lærdommen
jeg har fått.
Jeg har valgt å
viske ut de minnene
som er grunnsteinene
i mitt hus.
På ett tidspunkt
vil huset falle sammen,
når jeg forsøker å
presse ryggsekken
som er altfor stor
gjennom en liten dør.
Veggene vil kollapse
av utmattelse
over å holde taket
oppe.
Jeg har derfor valgt å åpne
sekken.
Ta ut hver lille skatt
og erkjenne den som min.
Bli kjent med den,
leke med den,
gråte de glemte tårer.
Noen av skattene
rommer en hemmelighet
en visdom
så strekt
at jeg må legge de
tilbake i sekken
en liten stund.
Men de rommer ikke så stor plass nå,
jeg vet hvor de ligger
og tyngden er halvert.
Huset mitt har ikke falt sammen,
det har fått igjen noen
av grunnsteinene.
Det har også fått noen nye.
Sekken er ennå
litt for stor,
så jeg må nok
campe utenfor
i natt også.
Men restaureringen er i gang,
huset blir stødigere,
og sekken mindre.
Jeg har en fin sekk,
fyllt av skatter
som jeg gleder meg til å
bli kjent med.
Og et hus
med stødig grunnmur
jeg snart skal
flytte inn i.
Hvor jeg kan henge
ryggsekken
på en knagg.
Tom.
igjennom dine skatter,
skal du se at sekken
blir fyldt med glede og latter....
