Min største svakhet
var ikke å juge for deg.
For mitt hjerte
kommuniserte
med ditt
i sannhet.
Min største styrke
var ikke å gå ifra deg.
For med det la jeg igjen
hjertet mitt
hos deg.
Min største styrke var min
svakhet.
Ved at jeg lot deg gå,
fordi jeg elsket deg.
Men hadde ingen plass ved din side.
Og min største synd
ble min frelse
fordi den
lot meg gå i kjærlighet.
Allikevel tenker jeg på deg
fra tid til annen.
Jeg savner ikke
nærheten.
Jeg savner ikke deg og meg som oss.
Jeg lurer bare på om alt går bra med deg.
At hjertet ditt har funnet fred.
Søker deg opp
og vet.
At du alltid vil være i mitt hjerte.
Takknemlig for øyeblikket jeg fikk
stirrende inn i evigheten
i dine havblå øyne.
Ein skal vere glad vis ein makter stå att i kjærleik og velvilje,
og ikkje nag.
For å seie det på ein meir tullete måte i ein sein time;
Vis ein makter å forlate ei
stor kjærleikshistorie slik ein forlet ei av Turistforeningens sjølvbetjeningshytter der ein har romstert,
"i nokonlunde same stand som ein fann den",
og tek med seg verste driten heim og kaster den hos seg sjølv,har ein vore god og klok.
