Vinden kommer plutselig
med slik varme og kjærlighet
at mine krasse ord,
så barnslig som de kan være
forsvinner ut i det blå
Vinden feier meg med
over stokk og stein
til blomsterengen
der jeg blir dumpet
Vinden drar
og etterlater meg der i engen
i selskap med blomstene
som tidligere har fått meg til å se rødt
Siden de krasse ordene
svever ute i det blå
kan jeg ikke annet gjøre
enn å nyte duften fra blomstene
og kjenne på hvor godt det er å leve
I Saivo sitter forfedrene
og humrer godmodig rundt bålet
En av dem reiser seg opp
og bukker høflig til vinden
som kommer tilbake
Så tar han til å joike livet
med slik kraft
at jeg vanskelig kan unngå å høre det
Selv om jeg sitter milevis unna.
For en vidunderlig vind
For en vidunderlig dikter
