Jeg tok deg med
uten ord
reiste vi avsted.
Du og jeg
til minnenes speil.
Der fikk trommen
sin første
venn,
i en rytme av
lekens
blodige alvor.
Tilsnakk ble gitt
for stedet var hellig.
Trommen fikk en ny hånd
som slo
sakte kyndig.
Så sto vi
midt i mellom.
Måtte vise oss verdig
de tonene
våre hender hadde skapt.
Ukyndig mestring
ble det sagt
mens jeg holdt deg oppe
slik at du ikke fallt.
Andre rytmer
mestret du
perfekt.
Jeg så din kyndighet
mens mine fåfengte
vingeslag
sendte meg opp og ned.
Men jeg fikk det nå til
på en måte,
ledet av dine dansetrinn.
Med ett var rytmen
dødd ut,
og vi sto igjen på
fast grunn.
Det som var vårt
ble gitt tilbake
med en pekefinger tale.
Jeg takket for dansen
ga deg en klem.
Fikk en igjen.
Fulgte deg hjem
på samme måte
jeg hadde hentet deg.
ikke bedømme, bare betrakte,
reise på rytmens rygg,
gjensidighetens vinger festet på opplevelsens kropp
