Jeg har holdt deg
brukt deg
latt deg være min kappe.
I årevis
lot du meg gi din gave
til andre.
Nå har jeg sett
at mitt vennskap
med deg,
kun var for
å holde deg fra livet.
Med det så jeg
hvilket våpen
du er.
Og jeg som trodde
du var skjoldet.
Jeg observerer deg,
den kunnskap du besitter
er viktig.
Du må møtes med
varsomhet
og
kjærlighet.
Forsiktig plukker
jeg deg opp,
bærer deg
som et nyfødt barn
tilbake
til den som fødte deg.
Min avskjedsgave
til deg er en
tåre av glede
for hva du lærte meg,
og et kyss av smerte
idet isen i hjertet
smelter,
og blir en elv
som fører meg hjem.
Takk, dette var vakkert 
RITA
