Dine ord treffer meg.
Som piskeslag
river de opp
huden min
og avdekker
mitt indre.
Min sannhet er ikke din.
Du visste på forhånd forklaringen
du baserte din domm på.
Men jeg vet også min!
Jeg står på tå hev.
Klar til å anngripe,
klar til å hevne
det som i mine øyne
er et svik.
Så stopper alt opp,
jeg vender meg vekk.
Blodet koker ennå,
hoggtennene er klare
og nevene ønsker å finne
det harde som blir mykt
under deres trykk.
Ikke her,
ikke nå.
Vent.....
Lytt istedet.
Hvorfor traff ordene
så godt?
Hvorfor ble sårene så dype?
Jeg snur meg igjen.
Gir deg et smil
og vandrer videre
i visshet om at i dag
fant jeg megselv
i dine ord.
Neste gang vi møtes
skal jeg gi deg en klem.
Takk
for at du åpnet såret,
slik at verket
fikk renne ut...
GjenopprettetMedlem
