KLARSYN

Anonymous

KLARSYN

Edderkoppen viste seg for meg i dag
Min far var ikke glad i meg
Det var bare slik
Ingen ting kunne ha endret på det
Det var ingen ting jeg kunne ha gjort annerledes
kunne ha vært, som jeg ikke var
Jeg ser det
Jeg våknet opp med et klarsyn i dag
Plutselig sitter det en stor øyenstikker på veggen
Edderkoppen kryper oppunder taket
Skjebnen ville det slik
Det er ikke min skyld
at min far ikke var glad i meg
Det er greit, ja det føles som en
stor lettelse bare å se det
Det er ikke en skam jeg behøver å bære lengre
Min far, var bare ikke i stand til
å gi kjærlighet
han var heller ikke i stand til
å ta i mot
Han var alt for såret
til å våge det
Han hadde mer enn nok
med å overleve selv
Slik var det bare
Vever edderkoppen en ny skjebnetråd
for meg nå?
I mitt tak viser den seg bare
når det er noe helt avgjørende
som har skjedd
Øyenstikkeren er vakker
der den sitter stille
og ser på meg
Takk for at du åpnet mine øyne
slik at jeg også kan se
og godta det jeg ser
Det er helt greit
jeg kan ikke flykte fra
min skjebne lengre

GjenopprettetMedlem

Innsiktene, setter man ihvertfall fri. Dette minner meg om noe jeg oppdaget selv, men det er et minne fra så fjernt at jeg jo egentlig ikke skulle huske det. Babyminne. Han ville ikke ha meg. Men jeg ble! haha og in you face pappa. Men vi ble vant til hverandre til slutt. Og fra nå av spinner livet utover igjen og skaper en verden som vil ha meg.

Klem til deg, for at du deler

Anonymous

Takk Sommersky

Min far lever ikke i denne verden lengre.
Jeg har sendt ham opp i lyset for lenge siden.
Men han fortsatte å spøke i mitt sinn.
Jeg håper at jeg nå har kvittet meg med
et kjempelag av den store frykten jeg følte for ham.
Jeg håper at han ikke skal true meg, hverken i
i mitt underbevisste, i mine drømmer eller i narkose mer.
En gang under oppvåkning fra en narkose, kom
han til meg å ville dra meg ned i dødsriket til seg.
Det var etter en spontanabort. Jeg kjente smerten
fra utskrapningen som om det skulle være helt
virkelig, selv om den var overstått. Men jeg gikk
jo i koma p.g.a. blodtap, før jeg ble lagt på
opperasjonsbordet. De satte en morfinsprøyte i meg,
da tre pleiere ikke greide å holde meg fast. Jeg trodde jo at
jeg slåss i min dødskamp, med min far. Da morfinen
begynte å virke, gikk jeg rett opp i lyset. Jeg lo som en gal
og påsto jeg var kommet til Limboland. Det var en svært
deprimert meg som ble lagt i ensomhet på et kvistværelse
etterpå, med en pleiers ord i ørene; du måtte ha opplevd
svært vonde ting i barndommen. Selv var jeg fylt av skam over
at jeg kunne le i en situasjon der jeg nettopp hadde mistet et barn.

Anonymous

innlegg slettet

Anonymous

Takk for at du deler din historie med meg Lykke

Det store spørsmalet jeg sitter igjen med er;
når har jeg tilgitt nok, når har jeg tilgitt alt?

Jeg har gitt slipp på min far så mange ganger,
sendt ham opp i lyset med kjærlighet, og trodd
at det var over. Nå er jeg usikker på om mer
må komme fram fra skyggene, før tilgivelsen
kan bli gitt fullt og helt.

Anonymous

slettet

GjenopprettetMedlem

Dette er sterke ting Shri. Jeg leser og er dybt berørt. Derfor er det så godt å lese om ditt Klarsyn.
Jeg tror du har sikkert tilgitt nok, i massevis. Livet er bunnløst mysteriøst noen ganger. Kanskje man bare må ta et valg om å slippe det, og gå videre. Man har gjort hva man kunne. Nok er nok. Og det må du velge selv. Tror jeg.

Kjærlighet.