jeg reiser ikveld til
marmorlandet
der hvor min kjære gav meg
søvnens kyss
mellom de små øyene
følger jeg stien over den lille brua
og rundt svingen
senere vandrer jeg tilbake og finner en ny sti videre like
lysende som den første
her er blomster og grønne
busker
og så stille
som et vakuum uten trykk
med frisk luft og morgenlys
menneskene her inne vandrer
de samme stiene og jeg sier ingenting
så, der i en lund kommer hun
bort til meg
gir meg et kyss og jeg sovner
faller bakover i den store fred
det er følelsen
en stor fred
jeg sovnet i drømmen i marmorlandet
dette diktet er til deg
nattens dronning
min ledsager i alvelandet
så uendelig er vissheten
om at du er der
og at stiene leder frem
til stedet hvor du venter
vi finner hverandre snart igjen
