En voksen kvinne ser tilbake og prøver forstå sine sår.
Fra tidlig alder hun lærte mye på godt og ondt.
Å gråte har hun vansker med i dag...for noen kan bli sint
slik de ble sint på barnet som gråt...i de tidlige barneår.
Det var bedre å bare la tårene renne...uten en lyd
slik unngikk hun å skape bråk.
Å gråte i dag gjøres alene...det er så mye lettere.
Hun er ikke lengre så redd for sinne...men mer redd
for å vise seg svak. Det var nettopp de stille tårene
som bidro til å skape sin første beskyttelse
for seg selv. Det var slik den lille jenta kunne
få ut smertene i hjertet...og lærte hvordan
bearbeide det vonde. Følelsen av å ikke bli forstått,
hørt, sett og godtatt.
Kvinnen i dag er takknemlig for dette. For når hun fikk sitt
eget lille barn visste hun at dette barnet skulle få gråte
akkurat når det måtte, uten å bli hindret. Men heller la
barnet får gråte seg ferdig å så bli trøstet. Gi det
følelsen av å bli forstått, hørt, sett og godtatt.
Kvinnen i dag ser likedan på andre...de stille tårer.
Gjennom å selv bli hindret...tvunget til å gråte
de ensomme tårer...hentet hun erfaring til å se
andre...som også gråter i stillhet.
Så hun takker sin stefar...som lærte henne dette...det var vondt når det
sto på, men...hun vant! For han brakte henne til stillhet....
mens hun kan bringe andre til gråte på sin skulder
ved å forstå, høre, se og godta.
Hva han lærte av dette...aner hun ikke.
Det eneste hun vet...er at kjærligheten flommer
i hjertet likevel. For hun vet...
det var hans mangel på innsikt og forståelse
som fikk han til å behandle henne slik! Og det lærte
henne å nettopp ikke bli...som han!
Takk takk takk!
Noen ganger kan våre "læremestre" være urimelig tøffe!
(seiersdrikk)