Sjaman.com – Forumarkiv

Som en svart vond
klump,
var du inni meg,
en pil som bedøvde
mitt indre,
lot som alt var bra,
levde livet
smilte og sa ja.

Savnet etter
min familie
som døde,
en etter
en,
lot meg
ikke glemme,
at jeg levde,
mens de var død.

Med min ungdoms
idealisme
trodde jeg
lenge,
jeg kunne redde
dem fra
dødens klør.

Med min kjærlighet
var ingenting
umulig..
Det tok mange år
før jeg kunne
plukke sorgen fram,
og huske gleden
som var i deres
favn..

Den svarte klumpen
lå lenge,
som en solformørkelse
over ett
ungdomssinn,
som ikke turde
ta sorgen inn..

Ta sorgen inn og da oppdager du hjemmeligheten som er skjult i mørket. Da blir des lyst og lett.

Takk for diktet!

Gåååja

Den hemmligheten er også en drivkraft, men det tok noen år før den ble forstått

Sorg er ofte vanskeleg å ta inn,i eit ungdomssinn...
Det er ei tid i livet der så mykje skjer ,og ein skal vidare ...og vidare... og vidare....
Kven gjev oss tid til å stoppe opp?

Her blir "sølvtøyet" slengt innerst i eit lite brukt skap,og når trongen for å polere sorgen tvingar seg fram(for det gjer den),er det ofte vanskeleg å i det heile teke å finne fram til skapet att..

takk for at du delte dette..takk for at du viser så stor tillit og deler av det inni deg.
Du har kommet langt.

Det berørte noe dypt inni meg.