Nå er hun borte
damen
jeg hadde glemt hvor vakker hun var
jeg møtte henne en gang i Oslo
da hadde hun sett på meg
med glitrende øyne og sagt
tenk at du vokste deg så stor og at det går deg godt i livet
det ville jeg ikke trodd den gangen, du vet, det var forferdelig.
Jeg hadde sett en tåre i øyet hennes akkurat da.
Hun var min barnehavetante.
Da jeg var to og forskremt.
Jeg satt langt inne i et lite skur og våget ikke prate med de andre
jeg kan ennå huske angsten i hjertet
som dunket så voldsomt fort
som torden
hun tok meg i hånden og klappet meg
jeg husker jeg stivnet
husker egentlig bare angsten
for henne, for mennesker, for alt.
Hun bare smilte
og snakket om andre ting.
Jeg bet på armene på genseren,
hadde vondt i maven
turde såvidt å se opp litt
hun snakket mer
og klarte visst å lokke meg ut av skuret.
Jeg vet ikke hvordan.
Bare at etter det så var jeg en annen.
Jeg bet ikke mer på genseren og jeg så litt mer
på de andre barna. Var ikke så redd mer.
Jeg tror det var første gang jeg
møtte kjærlighet
jeg så det
i øynene hennes.
Mannen hennes drakk sa de
og hun ble visst slått
likevel var det hun som fikk
meg til å våge å se på menneskene,
som bar meg ut i verden
så jeg skulle
våge å ta imot godhet
det var en så stor gave
takk
måtte din reise videre være god
Tårevåt klem fra Náste
