Sjaman.com – Forumarkiv

Det hele startet med...

Det er så mange begynnelser
jeg tar fatt i en tråd
og nøster den opp
til det jeg trodde var en begynnelse

Det er så mange ting
som setter i gang prosesser
som får meg til å gå baklengs
langs min livsvei

I går rammet sorgen meg
som et knyttneveslag
midt i hjertet

Jeg har nok tenkt tanken
om at jeg bar en sorg inni meg
men først i går satt den
som en sorg og bare det, i kroppen

Det hele startet med barnesanger
og trigging, tull og tøys
i går

Inn i galskapen bar det
jeg ville ellers stritte i mot
det som var for smertefullt
å innse med hele meg;
jeg var aldri noens Tulle
med øyne blå

Uønsket kom jeg inn i dette liv
det har vært for vondt å ta
det inn på ordentlig

Det hele startet med et møte
med Fulmaya, den nepalske sjaman
det skjedde noe i hjertet mitt da
en hard klump ble myket opp

Men er det slik at
skjebnetrådene ble spunnet
allerede før vi kom ut av mors liv
ja, da vet jeg hva som må skje
jeg må våge å gå tilbake
for kanskje å forstå hvorfor jeg
nettopp valgte dette liv

Jeg må reise tilbake
inn i meg selv
for å gjenoppleve
at jeg kanskje ønsket
å dø, allerede den dagen
jeg ble født

Ved et hellig vann skal det skje
ved den Store Moderens kilde

Det var ikke meningen
at jeg skulle dø
mange ganger har jeg stått
ved dødsrikets port
og blitt sendt tilbake
det hele begynte
da jeg kom inn i dette liv
ja kanskje lenge, lenge før

Herpet og ødelagt er min livsvev
for at den skal bli hel igjen
må jeg våge å bli født på ny
jeg vet at det vil bli uendelig
smertefullt og hardt
men det nytter ikke
å reparere veven
stykkevis og delt
jeg må reise tilbake
til dette livs begynnelse
for at min livsvev
skal bli frisk og fullbyrdet

Det er så mange begynnelser
og kanskje ingen slutt

Rett os slett nydelig skrevet, med en sårhet og en styrke som gjennspeiel dine prossesser.

Takk for at du deler

Hei shri 
noen ting sitter hardt, sånn jeg ser det må vi ta en ting avgangen, 
det var veldig sterkt å lese ditt inlegg,
du er på god vei å håpet bærer deg videre til å ri bølga ut å bli fri, noen ting er borte over natten,andre tar litt tid,
men det er verdt det,
for vær gang vi vandrer i våres mørke blir det lettere når ting slipper.
alle snakker om balanse, å veien er kronglete.
Det jeg ønsker å si til deg du er et perfekt menneske å det er mange som er glad i deg, ta det inn i ditt hjerte.

jeg har jobbet lenge med å bli glad i meg selv, det begynner å hjelpe, men jeg må gå inn i meg selv innimellom
å se at jeg ikke er i mål ennå.
hilsen ei som har sliti hele livet med å være destruktiv å ønsket å få dø, men skritt for skritt bærer meg videre mot en løsning på mitt problem, å det ligger i å bli glad i seg selv. 
du for unskylde at innlegget bled rettet mot meg selv
kjempe klem bast.

Takk begge to 
Jeg er kjempeglad for at du skriver om dine egne erfaringer Bast 

Jeg våknet grytidlig i dag og jeg hadde smerter i ben og armer,
nakke og hode, jeg forsto slett ingen ting. Det kjentes ut som
om jeg hadde vært ute i en slosskamp.

Hva som egentlig hadde skjedd, forsto jeg ikke før jeg hadde
en lang og god telefonsamtale med en sjamanvenn. Noe
veldig gammelt hadde sluppet taket. En innkapslet sorg.

Skjult bak lag på lag med depresjoner, frykt og sinne.
Alt dette har jeg ikke greidd å gå inn i tidligere. Jeg har
måttet opparbeide nok kjærlighet for meg selv for å
greie å stå i dette.

Jeg har prøvd å være flink og mestre livet, da særlig
etter at jeg fikk barn. Men så mye energi gikk med på
å være "skikkelig" at jeg til slutt lå utmattet og uten
livslyst på sofaen, jeg så ingen mening med mitt
liv.

Den sorgen jeg hadde fryktet slik, da den endelig kom
var det på en måte godt. Det er stor forskjell på sorg og
depresjon. Om jeg er ferdig med denne prossessen ennå,
vet jeg ikke. Det er kanskje et hav med tårer som vil frem
også. Og det skulle ikke forundre meg at det er mer sinne
igjen, frykt også.

Jeg fikk en forklaring på smerten som jeg hadde i kroppen.
Når sorgen har vært innkapslet og sittet fast i kroppen,
når den slipper taket, da løses muskler og andre spenninger
opp og det vil oppleves som smerte. Smerten vil være kortvarig.
Den forsvant da også i løpet av samtalen, som varte i flere timer.

At jeg i min "galskap" gikk inn i en annens tråd og skrev
om bare mitt, sa min venn, det er en måte å bryte indre
regler på, regler som har hindret meg i å utvikle meg.
Jeg gjorde noe i går som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.
Det har vært for mange; men du skal ikke. Så fikk
også "galskapen" min komme fram her på sonen slik
at andre kunne se den. Og det var jo heller ikke så farlig
som jeg hadde trodd.

Nå er det tomt, men det også kjennes godt i dag.
Jeg har fikk et sjamanredskap; skrive meg gjennom
prossessene, og da mest i diktform. Nå lurer jeg
på om jeg har brukt opp dette verktøyet. Jeg
lurer på om jeg skal ta i bruk andre hjelpemidler
for å uttrykke meg. Skrivegaven kom rekende på
en fjøl, denne gangen må jeg kanskje gjennom
noen indre kamper for å få tak i et nytt verktøy,
ikke vet jeg.

Det er mye, mye mer jeg skal gi slipp på.

Kansje bedre om du kappet hodet av din galskap eller det du sliter med. 

I galskap er det mye kraft
ettervert som den tyter ut
hvem vet om mirakler skjer
kanskje jeg blir crazy
istedet 

Skulle tro du kikket meg i kortene Dimi
jeg har nettopp utført et stort gi slipp rituale igjen
denne gangen fikk jeg møte den milde Modergudinnen
denne gangen var det lett å gi slipp
kanskje gjennombruddet var gaven
som lå inni galskapen

Det finnes ingen slutt
kanskje det ikke finnes noen begynnelser heller
men noe nytt er på vei
i lys og mørke går ferden videre

With Love Shri