Den milde mor
Nå reiser jeg
tilbake til fortiden
inn i framtiden
Jeg har gitt slipp på min mor
jeg så ikke at det var nødvendig
før en søndag da solen skinte
og kirkeklokkene klang
Det var godt
det var lett
å endelig ta det nødvendige skritt
for å gjøre oss fri
fra hverandre
og det sendte meg på en reise
inn i meg selv
Jeg gikk meg vill i en labyrint
nok en gang
i Sjamansonen, i diktsonen
reiste jeg i mitt mørke, i mitt sinn
kjempet jeg min kamp
for å gjøre meg fri
fra min fryktingytende far
Ja, jeg gikk meg vill i diktsonen
helt fortryllet var jeg
av magien her inne
helt fortryllet var jeg
hver gang jeg skrev ned
mine egne ord
Når jeg i det siste har skrevet her inne
har jeg måtte kjempe med meg selv
ordene fallt tungt
ordene sang ikke inni meg
jeg forsto ikke at noe nytt var på vei
det var viljen som gjorde at jeg i hele tatt greide det
og galskapen
kvalmen truer nå med å overmanne meg
jeg har liksom hørt alt sammen før
jeg blir skit lei meg selv
Jeg ville ikke innse at jeg hadde
gått meg fast i labyrinten
ikke før jeg så den hvite døren
først trodde jeg det var et digert tegneark
jeg skjønte ikke hva det var
før jeg gikk tvers gjennom
og inn i et hvitt rom
Rommet var merkelig
det var som en firkantig eske
med pulserende lys
gjennom vegger, gulv og tak
men det var ingen trapp der
slik jeg hadde håpet på
likevel trodde jeg
at jeg hadde satt fri fireåringen
i meg selv
For det var meg selv jeg møtte
som fire år
da jeg åpnet den hvite døren
hun som en gang kom ut av et rom
fyllt av terror
og som sto der alene i en krok, i et annet rom
og sang for seg selv
og ikke hvilken som helst sang
hun sto der og joiket
og ikke hvilken som helst joik
det var en healingjoik hun sto å nynnet
slik helt for seg selv
Toogtyve måneder er det siden Ailo
hentet henne tilbake til meg
og i det øyeblikk jeg skjønte
at det var henne jeg fant i den hvite esken
ble jeg sjeleglad og tenkte
nå er det over, nå har jeg akseptert
Men så kom tvilen, fordi jeg våknet
sorgtung neste dag, jeg var slett ikke glad
håpet brast og jeg følte meg dum
så lang tid og ennå ikke fri
nå er jeg tilbake til start
Da jeg utførte ritualet
med å slippe min mor og meg fri
tok plutselig vinden tak
en av to ørnefjær fløy
mot røkelsespinnen og tok fyr
og lagde et hull i fjæren
ta deg i akt for ilden
tenkte jeg da
men nå skjønner jeg
at det var jeg selv som var for redd
til å innse at det var mer
som skulle til for for å akseptere og tilgi
Men nå begynner viljen å ta tak
så lett gir jeg ikke opp
nå ønsker jeg å se i hvitøyet
hva som skal til for å
endelig omfavne og godta
fireåringen i meg selv
fullt og helt
Å veve meg ut av forvirring, sinne, sorg, skam og skyld
kanskje er det ikke bare ordene
som skal hjelpe meg med det
når jeg må tilbake til fødselen og tiden før
den gang jeg var ordløs
tilbake til den tiden jeg var helt sammenvevd
med min mor
Nå reiser jeg snart for å møte henne
ansikt til ansikt
for første gang på ett og et halvt år
jeg har en inderlig bønn;
la meg være i stand til å skille
hva som en gang var og hva som er nå
la meg være i stand til å skille
på hva som er mitt
og hva som er min mors
Jeg ønsker ikke lengre å bli holdt fast
i den stakkarslige meg
som jeg flere ganger ble
da jeg lå nede for full telling
som ble til et mønster jeg holdt meg selv fast i
jeg vil vokse og bli stor
jeg vil ta ansvar for meg selv
i mørke og lyse stunder
jeg vil ikke holde meg fast i det som en gang var
og jeg vil ikke ta parti
for eller i mot en mor eller far
midt i mellom kan jeg ikke bli stående
ikke bli trukket hit og dit
jeg skylder ingen av dem det
Nå reiser jeg snart
måtte åndene stå meg bi
også denne gang
jeg både gleder meg og er litt redd for å møte min mor
det jeg kanskje er mest redd
er å se at jeg allikevel ligner på henne
at å møte min mor
blir som å møte meg selv
Song sung blue - Neil Diamond; http://www.youtube.com/watch?v=X_rCiY3SgRQ
Klem
Du er flink som har tatt så mange steg..
