Sjaman.com – Forumarkiv

Det lille redde barnet

De gule blomstene
lukker seg i kveldsmørket
når solen står opp
når solstrålene har blitt varme
åpner blomstene seg igjen
og strekker seg mot lyset

Det var en gang et løvetannbarn
som lukket seg inne
enda solen skinte klart
var det som om en skygge
dekket solen
det var som om å leve
i en evig solformørkelse

Men en dag var det trygt nok
barnet åpnet opp sitt hjerte
for solens varme stråler
det åpnet opp sitt hjerte
for å finne igjen den delen i seg
som hadde skjult seg
den delen som ikke
fikk leve fritt, som ikke ble sett
og akseptert;
barnets indre lys
den delen som besto
av undring og håp
den delen som gjemte seg
i sort fortvilelse

Den indre stemmen som forstummet
nå synger den igjen
i tilitt til at solformørkelser
ikke varer evig

Som et barn reiser jeg
ut i verden og
inn i meg selv

Sitat;
"Som et barn reiser jeg
ut i verden og
inn i meg selv"

Musikk i mine ører.

Det var den lyse, lette stemmen i barnet meg.
Akkurat nå romsterer noen smådjevler inni meg.
Tør barnet ta sjansen på å ta frem den sinte stemmen i seg???

barnet bør ta den sjansen,sinte stemmer er OGSÅ stemmer.
hvordan ville stjernene tatt seg ut,uten mørket som bakgrunn?

"hvordan ville stjernene tatt seg ut, uten mørket som bakgrunn"?

Kjære Tele, det vakreste healingbilde ga du meg 

Jeg våknet opp i fortvilt gråt igjen. Nå har jeg jobbet meg gjennom
sinne i flere timer. Under ligger frykten. Frykten for at jeg ikke kan
utstå det mørkeste i meg selv, frykten for at også andre vil fordømme
meg nord og ned. Med min bevissthet sender jeg sinne, jeg får opp
for speilbilder, ned i jorden. Og ja, jeg prøver å sende lys og kjærlighet
til de samme speilbildene, så godt jeg kan.

Et eller annet sted inni meg skjønner jeg jo at speilbildene speiler
meg selv, selv om det i følelseskaoset glipper av og til. Så er
det en annen felle; offer-rollen. Men jeg snakket med en god venn i går,
som sa noe, som jeg først skjønte rekkevidden av i dag; jeg kan godt
føle meg dum, men jeg er det ikke, jeg er ikke et offer. Jeg har rast meg
gjennom at jeg føler meg som en elendig mor, en elendig kjæreste, en
elendig venn. Det var nære på at jeg stupte inn i offerrollen der og da.
Jeg er redd for all den vreden jeg har lagt lokk på i så mange år. Jeg
har fått kjenne på mitt eget ukontrollerte sinne, det var vel barnets
raseri etter å ha blitt sveket og såret. I et speil så jeg mitt voksne raseri.
Den som ville skjule barnets sårbarhet. Men det er ingen vei utenom,
jeg må møte mitt eget raseri, i kontrollerte former. Og frykten, den Store
frykten med stor F. Er det frykten for min egen kraft??? Møter jeg den,
vil jeg også måtte ta det hele og fullstendige ansvar for meg selv; i tanker, ord
og gjerninger. Det blir ikke lett, måtte jeg bare stå han av.

Selvsagt står du han av,  Det står skrevet i dine visdoms ord .
klem bast.