i det såret
som ikke vil gro
strør du dine ord
som svir
lik små saltkorn
på ferskt nyskåret kjøtt
ordene dine
er søte
og myke
som honning
men det svir
svir
du nærmest hvisker
for å nå inn til meg
igjen
trykker på punktet
der alt ligger
trygt forvart
kun for den
som vet
såret åpnet seg
dengang
du berørte meg
med hender
lette som
sommerfugl vinger
du laget
den magiske sirkelen
som bare var vår
du tok meg med
til den blå stjerne
der vi hadde vårt eget lille univers
siden forlot du meg
som om ingenting
hadde hendt
etter lang tid
sitter jeg
nå
smiler
kjenner meg tilfreds
når du hvisker meg i øret
(mens jeg stikker fingeren inn
i det åpnet såret
å vrir rundt)
hvorfor ennå!
Heftig dikt!
