Skyldbetynget er tankene når
ordene kommer.
Valgene er så enkle
allikevel ufattelige i gjerningsøyeblikket
der tiden slår i hjel seg selv
av nåværene og forgangne minner.
Samhørighet til seg selv er så ufattelig
så uhåndgripelig
allikevel ståstedet der man graver seg grotter i
følelsesfjellet
og finner de skjulte, glemte
øyeblikkene man holder i sitt hjerte hver dag
i solen.
Og som alltid spørr man seg selv i etterkant...
Dette er jo så enkelt,
så frigjørende
så berusende.
Hvorfor ikke før?
Kjempende står vi
side om side.
Hjertet har funnet fred i det hellige
der evigheten ble sirklet.
Nå fins bare sannheten.
Og med den friheten.
GjenopprettetMedlem
