skal man kaste det man holder kjært
eller velge å elske frykten fordi
den i seg selv er en illusjon.
Takke den fordi den kom og ga en muligheten til å velge
mellom livet eller døden.
Skal man kaste vrak på sine muligheter fordi man
er redd for sannhetens time
eller ta tyren ved hornene og omfavne øyeblikket
som veileder en inn i seg selv.
Skal man tørre å møte et menneske på de rette premisser,
de som tilfeldighetene skaper,
selv om man vet at også tilfeldigheter er en illusjon.
Skal man velge å ta de valgene som er rett for en selv,
der sannheten og skjønnheten råder?
Hvordan kan en i så fall møte sin sannhet hvis man rømmer
av gjentagelsens impulser
vekk fra seg selv.
Kan man da gi muligheten til vekst for seg selv,
eller andre?
Eller skal man velge å ikke velge fordi usikkerheten i det greske ord råder i sinnet
og overskygger hjertets røst?
Skal man velge livet eller skal man velge fasadespillet?
Sannhet eller forventet sannhet?
Skal man velge ro og tillitt
selv når kaoset hersker.....
I seg selv har man alltid valgene,
fra i går, i dag og i morgen.
Skal man da gi fra seg valget for å gå i tillitt
eller styre tillitten mot valget
ved å være tilstede i øyeblikket?
Det er ikke alltid like greit å godta at andre har en annen vei.
At andre velger en annen fremgangsmåte og kraftvei.
Jeg så, men spilte allikevel det spillet som var forventet.
Nå når stormen har lagt seg ser jeg jo klart at det var feil
å reagere slik fordi det var andre som satt med spillereglene.
I rather call you and draw even.
Tusen takk for den visdommen du ga til meg
Lilly
