En gang var
du min beste venn,
en som fulgte meg
gjennom forelskelsene,
og tårene,
gleden og sorgen.
Husker så godt latteren din,
det skjeve smilet ditt.
Husker du da du
pugget matte med meg?
du gav deg ikke før jeg
forstod tallenes magi.
Eller da jeg
fikk min sønn, du vek ikke
fra min side,
du var min venn..
Den dagen du kom å fortalte
om den forelskelsen
- til den dama -
dette var det helt store.
Jeg trodde på deg,
dine øyne sa mer enn
tusen ord.
Din indre glede
var kommet utenpå.
Etter ett år,
ble dere enige
om giftemål.
Alt var klart, før ho bare stakk..
Ditt smil sluknet,
og gleden nådde aldri
mere ut.
Jeg flyttet, og det
var ingen fler
som dro deg ut.
En dag fikk jeg tlf,
du orket ikke mere,
ditt liv var over.
Jeg mistet deg,
min venn, likevel gav du
meg så utrolig mye.
Av og til er
du innom mine drømmer,
du gir meg råd,
av og til hvordan jeg skal trå,
av og til bare for
å vise at jeg aldri mer skal glemme
å si til de jeg er glade i
at jeg faktisk er glade i dem.
En dag Torbjørn
blir du født på ny, vi vet
det begge to.
Da sier du så greit:
jeg skal følge i dine spor..
Du er fremdeles min venn,
gjennom
både sol og regn
du berører meg med disse ordene til din venn.
RITA
