sinnet rørte aldri ved rovdyrredsel og jeg gikk lett og så andre ting
hele skogen ble så levende og fargene spruta i mot meg som om det var første gang jeg så skogen
...og kanskje var det akkurat det det var. Jeg følte plutselig for å løpe litt krombøyd inn i skogen
av stien og opp en liten bakke. Inn mellom trærne. Furutrær for det meste. Der så jeg rådyrbæsjen
så jeg fulgte bæsjen og det så ut som rådyret hadde bæsja i takt, tok tok tok tok tok tok.....
Etter en liten stund så hadde jeg glemt mye og var i en annen verden, bæsjen var ikke noe spennende lenger men
kniven i slira var spennendene. Jeg tok opp kniven og lot den hvile i hånda. Stolt av mine forfedre som har laga denna
kniven. Vi er flinke med verktøy tenkte jeg og kjente på hvordan jegerinnstinktet tok tak i meg. Med bøyd rygg
og med skjerpa sanser tok jeg til å høre lyder jeg ikke hadde hørt før. En bekk som sildra en kilometer vekk, lukta ta ei myr som klatra opp åsen der jeg stod og traff meg opp i nesa og dansa rundt i kroppen og gav meg nytt liv. Øynene mine ble større og la merke til små innsekter i mosen bak trærne på andre siden av åsen. Jeg kunne lukte meg selv i myra og visste at hvis jeg blir drept av bjørn nå, så lar jeg bjørnen spise meg opp, kjenner meg selv i magen og rusler videre med bjørneham mett og fornøyd. Så klart det hele blei. Jeg gikk for å drite, satte meg på huk med arma rundt et tre og ræva skutt ut som et hakkespettnebb og lot det stå til. Plutselig så jeg at rådyrbæsjen lå der også og følte plutselig et slags, tja, broderskap her vi stod med samme æren. Nok om det, drittprat. jeg la kniven i slira og tok på meg menneskeham og tusla tilbake til stien. Ei lysløype med masse fugler, små fulger som leita etter insekter, jeg veit ikke hva de heter jeg og jeg bryr meg ikke heller, kanskje var det en Meis? uansett så så jeg hele fuglen, alle bevegelsene og hørte alle lydene. Det var da jeg skjønnte at hvis jeg ble her lenge nok så ville jeg helt sikkert lære meg fuglespråket, jeg ville lære meg å lete etter innsekt som dem og kanskje gitt dem innsektgaver, men jeg hadde ikke tid. Jeg rusla videre ned til myra, myr lukter veldig godt men jeg tok stien og gikk hjem. Før jeg gikk helt hjem så spikka jeg en gubbe og satt den ved en gapahuk som en gave til de som skal sitte der neste gang. Jeg gjorde den ikke helt ferdig, litt fordi jeg ikke gadd og litt fordi jeg tenkte at de kunne jeg gjøre resten. Hjemover gikk det. Jeg så fleinsopp og ku på veien hjem og jeg ble varm og god i bringa av å se den store fine kua, stolt ble jeg. Der ligger jeg tenkte jeg, stor som ei ku
