Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Det er så følsomt, sensitivt, fine strenger…
Så vondt å se dette som egentlig ikke er noe,
dette som man kaller ”et ingenting”, når det er
så mye smerte i etterdønningen,
av dette greit nok ingenting, eller illusjonen.
Men så befriende det blir, tilslutt
når ingenting blir til ”alt er kjærlighet”, men
”ingenting” skaper seg igjen, hva skjer…
Hvorfor skapes det slike vonde erfaringer
med denne Tristhet. Denne sorg.
Jeg vet så inderlig vel, det handler om tillit.
Og mot til å befri meg selv.
GjenopprettetMedlem
Det vakte så absolutt gjenklang. Så flott dikt.
Sensis [Crawler]
"Eva":
Jeg vet så inderlig vel, det handler om tillit.
Og mot til å befri meg selv.
Er det ikke sånn at man må kjenne smerte, eller med moderat, man må kjenne en viss avsmak for å vite hva man skal befri seg fra, for å komme videre.
Hvis man ikke kjenner en eller annen avsmak, tror jeg man er avstengt eller frossen som en fiskefilet.
Derfor takker jeg smerten og avsmaken, som sier fra, dyrker den ikke, men bruker den til å finne stien videre.
Diktet sier vel omtrent det samme?
mvh ailo
Anonymous
hvis man er i kontakt med følelsene sine så.
GjenopprettetMedlem
"ailo":
Diktet sier vel omtrent det samme?
mvh ailo
Diktet handler om prosessen rundt å slippe illusjoner, og hvor infiltrert de kan være. Til og med i hverdagen kom situasjonene på rekke og rad, og vekket smerten. Som igjen ga stoff til ego for å bekrefte destruktive tanker, som igjen støtter illusjonen og smerte dyrking…. for et spill, men jeg så mønsteret mitt….og kunne befri det.
Det ga meg et klarere bilde det du sier, å bruke sorgen og avsmaken som sunne veivisere.